Dagens dille og mimring om noen som var

Som å sykle, bare ikke

Det er vanskelig å starte et sted. Vanskelig å vite hva man skal skrive om. Skal jeg fortsette dagbokblogging, ha en ren strikkeblogg eller gjøre det som er mest utbredt i min aldersgruppe; bruke bloggen til å vise hvor smart jeg er? Ingen av delene frister stort. Jeg føler meg ferdig med dagbokskriving etter årevis hvor jeg brukte timer hver dag på å pleie nettvennskap, lese deres blogger og skrive min egen. En strikkeblogg forutsetter at man er over gjennomsnittet god til å strikke og helst at man har et godt kamera man kan ta skrytebilder med. Ikke eier jeg noe bedre enn et gjennomsnittlig mobilkamera og et kompaktkamera som har gjemt seg for øyeblikket, og jeg strikker for sakte og kjedelige ting til at jeg ser poenget. Og så til det siste alternativet:

Blogging om  politikk, aktuelle saker og sine meninger om disse. Jeg anser meg selv som over gjennomsnittet intelligent uten å føle at jeg overdriver (hei, jeg kan skrive tilnærmet korrekt norsk. Bare det overkvalifiserer meg). Jeg har meninger om det meste og vet litt om masse forskjellig. Men, jeg er ikke særlig aktuell. Jeg er en profesjonell prokrastinerer og mistenker at jeg burde vært født i et land hvor de ikke tar klokka så nøye. Nyhetene interesserer meg, men jeg har ikke behov for å vite det først. Jeg saumfarer ikke nettavisene når jeg står opp, for så å tvitre noe klokt og vittig om dagens nyheter mens jeg krysser fingrene for at jeg er først ute med mitt synspunkt for dagen. Nei, som oftest kommer mine meninger litt ute i uka, når andre har mistet interessen. Da har jeg kanskje rotet meg til å lese den linken som så så interessant ut på twitter at jeg åpnet den i en ny tab for så å unngå den i et par dager.

En annen ting er at debattinnlegg-blogger gjerne krever endel research. Det er litt ironisk at en som har researcher på topp fem-lista over drømmejobber ikke orker tanken på å måtte gjøre det for seg selv, men jeg har aldri påstått at jeg ikke er selvmotsigende. Jeg leser flere gode og noen fremragende slike blogger og det har fått meg til å skjønne at om jeg ikke klarer å nå deres nivå, så lar jeg heller være. Kanskje feigt, men that’s how I roll.

Det begynner å bli en god stund siden jeg skrev noe mer enn facebook-kommentarer, twittermeldinger eller skravlet på irc. Jeg føler at jeg har mistet stemmen min, tonen og formuleringene som var en del av meg er borte. Om ikke borte, så godt gjemt. Det er ikke som å sykle. Å sykle er ikke som å sykle heller, for den saks skyld. Har du prøvd å sykle igjen etter mange års fravær? Det er ganske klønete og vinglete i starten. Falle kan man også fint klare, enda så stø og flink man var før. Så poenget mitt er vel egentlig; bær over med meg.
Jeg må øve meg for å bli bedre. Derfor vil det være litt av alt her til jeg finner ut hva jeg vil, hvor jeg vil. Mitt første mål er kun å skrive, uansett hva det skulle være om. Resten kommer forhåpentligvis av seg selv etterhvert.

Reklame

Søvnløs i Oslo

I dag fikk jeg en koselig melding fra Expert hvor det sto at om jeg savnet laptopen min fryktelig kunne jeg logge meg på siden deres på internet og sende ham en hilsen. Eller så sto det at jeg kunne følge med på fremdriften av reparasjonen, jeg vet det var en av delene.

Nå skal jeg ikke påstå at det er separasjonsangsten som holder meg våken hele natten, det hadde vært hakket for flaut, selv for meg. Det jeg derimot skal si, er at venner er fantastisk.

Jeg er ganske sikker på at jeg hadde gått på veggen/kastet meg ut verandaen (vi bor i åttende etasje) om jeg skulle holdt ut ukevis uten internet, musikk og alt som hører med. Da jeg kom hjem tomhendt og tung i hjertet for litt over en uke siden (jeg hadde masse å bære på etter over en måned hjemmefra, men du skjønner tegninga), var det første som ventet meg en arvet smarttelefon fra frøken jobben-gav-meg-iPhone. Hva var dette ? Internet på telefonen? Ingen taster? Etter å ha brukt en vrien pensjonist i årevis åpnet det seg en helt ny verden. Først etter et døgn med hyppig banning og sympati med alle bestemødre som har måttet lære seg teknologi, men dog…

Ikke nok med at jeg nå kan skrive totalt meningsløse ting på twitter fra hvor enn jeg er, jeg kan også stille vekkerklokka på klokkeslett som inneholder 1-tall. Luksus! (Det er derimot ikke noe poeng i å spille Angry Birds på en så liten telefon og jeg tror jeg skal være glad til. Dessuten gjenoppdaget jeg mahjong istedet).

Samtidig fikk jeg låne sambo nr 2 sin gamle laptop og jeg forkastet ideen om å ta igjen for de høye utestemmene i barnehagen under ved å droppe uventet innom. Selvom den reddet både meg og de stakkars uoppdratte barna nedenunder var den dessverre ikke helt optimal for for en nyoperert. Man ligger gjerne mer enn gjennomsnittet når man har operert i magen, og det hjelper ikke hvor kreativ man er; å bruke en optisk mus på hofta o.l. er ikke et holdbart alternativ i lengden (dessuten vil ikke den eksterne hdd-en min snakke med Linux, = krise).

Men tror du ikke nesten-nabo og verdens beste Tone reinstallerte gamle-Mac og lot meg låne ham til jeg får tilbake min kjære! Hvorfor dette har noe med at jeg ikke har sovet et sekund i natt vet jeg ikke, men det betyr at jeg har hatt noe å leke med. Dessuten har jeg gått fra bestemor-kløning til å skrive et helt blogg-innlegg på mobilen på en uke. Jeg kjenner jeg er litt stolt.

Vi prøver igjen

Det er så lenge siden jeg skrev noe at jeg ikke husker helt hvordan jeg gjør det. Hva skriver man om? Hvem skriver man til? Hvordan var tonen min igjen? Jeg vet ikke.

Jeg har så smått begynt å lese litt blogger igjen. Og det som slår meg mest er hvor annerledes det har blitt. På de få årene siden jeg meldte meg ut har det skjedd store omveltninger. Det som er synligst for alle er vel hvordan toppbloggerne har dukket opp. Fra å være noe bare spesielt interesserte brydde seg om, har det blitt allemannseie.  Folk i alle aldre leser, mens flere og flere unge skriver.

Bloggene med innhold er ikke borte, de er bare bedre skjult enn de som blir omtalt i tabloidene. For all del; jeg underholdes av opptil flere blogger på topplista, jeg liker tilogmed et par av de. Jeg velger derimot bevisst å holde meg unna bloggplattformen de bruker. Med begredelig brukergrensesnitt og grusom arkiv-løsning er det lite annet enn håp om berømmelse som unnskylder bruken.

Jeg skal ikke påstå at dette blir en spesielt dyp blogg, for all del. Sannsynligvis blir det en kombinasjon av håndarbeidsblogg og frustrasjonsutløp, iblandet litt funderinger og vås. Jeg har kanskje blitt eldre siden sist jeg skrev noe mer enn 140 tegn på twitter, men spesielt mye klokere har jeg ikke blitt.

Enda en blogg

Som så mange andre har jeg en blogg. Ikke bare én engang, det begynner faktisk å bli ganske mange. De fyller hver sin oppgave og noen blir brukt mer enn andre, et par kan man vel nesten si at ikke blir brukt i det hele tatt. Okei, ingen av de har blitt brukt den siste måneden. Minst. Så nå har jeg tatt en avgjørelse; de skal alle bort. Slett. Delete. Det ble bare for mye å opprettholde, for mange steder å følge med. EnjoyDiary, LiveJournal, Blogspot, jeg husker ikke alle engang. Alle har forskjellig brukergrensesnitt og jeg er drittlei av å bruke en evighet på noe færre og færre leser.  Ikke det at jeg skriver for å bli lest, men det får da være grenser for hvor mye kløn og tid man skal bruke på noe så bortkastet.

Bokmålsordboka definerer en blogg som m1 fra eng., av web log ‘vebbdagbok’ dagbok, journal som publiseres på Internett, ofte med pekere til andre nettsider. Jeg vet ikke om jeg er enig. Jeg kaller det dagbok.

For jeg har ikke hatt noen blogg. Ikke et sted hvor jeg funderer, lufter meningene mine, viser intetsigende bilder og spyr ut eder og galle om verden generelt og mennesker spesielt. Jeg tror ikke jeg kommer til å skrive noe nyskapende, trendy eller oppsiktsvekkende, så det er ikke sikkert dette blir lest engang. Det er helt greit for meg. Det er ikke et mål for meg å havne på mest lest-statistikkene. Til det er jeg for traust og kjedelig, for tilfreds med livet og lite opptatt av å være populær. Dessuten har jeg blitt for gammel, selvom jeg nekter å innrømme det.

Jeg vil derimot prøve å skrive om det som interesserer meg. Bøker. Strikking. Vin. Film. Foto. Det kan tilogmed hende jeg skriver ned meningene mine om aktuelle hendelser, det hender det bare må ut. Men jeg vil prøve å holde det mest personlige unna, det er jeg ferdig med. Jeg orker ikke å vrenge sjela på trykk lenger, til det er jeg blitt for god til å ignorere de dypere tingene.

Dette skulle bli et vittig og velformulert førsteinnlegg, men mine evner til å formulere meg går opp og ned. Akkurat nå er jeg i en bølgedal, med dette vil jeg prøve å snu trenden.

Om du følger meg på veien er du hjertelig velkommen. Okei, kanskje ikke så innmari hjertelig, men velkommen uansett.