Over til noe helt annet

Stikkord

jeg tar ikke ansvar for dette før jeg har sovet og drukket kaffe i morgen

Jeg heter Renathe. De fleste av dere som leser her kjenner meg i virkeligheten, eller kjenner meg såpass godt over internett at dere har meg på facebook og vet dermed hele navnet mitt. Jeg skjuler det ikke, men jeg vil heller ikke gjøre det lettere å finne frem til. Ved å skrive mest om meg selv, være utleverende og selvironisk regner jeg med at det jeg skriver om andre ikke stikker like dypt. Man tar ikke folk som innrømmer så mye negativt om seg selv alvorlig.

Men på andre steder av internetten er jeg forsiktigere. I forum. På nrk sine sider. I andres blogger. Jeg poster ikke kommentarer under fullt navn. Jeg deler ikke meningene mine om kontroversielle temaer. Jeg skriver ofte under med mannlige eller kjønnsnøytrale navn om jeg absolutt må skrive hva jeg mener. Når jeg ser diskusjoner om bruk av fullt navn på internett tenker jeg at det ikke er overraskende at det er flest menn som snakker høyest. De fleste er pro. Jeg ser fordelene, for all del. Men jeg tror også at en mann aldri kan sette seg fullstendig inn i hvor jævla skummelt det kan være.

Jeg innser selvfølgelig at ved å skive dette, kan jeg provosere frem det jeg så lenge har gjort mitt beste for å unngå. Det er visse temaer man som hunkjønn burde sky som pesten i offentligheten eller på nett om man ikke har elefanthud og gullfiskhukommelse. Dette er absolutt ett av de. Jeg har tenkt på det lenge og lagt det vekk igjen og igjen. Skriv om noe morsomt. Noe ingen kan ta seg nær av. Prøv heller å være kreativ. Nøytral. Du har venner du kan lufte meningene dine til.

Helt til jeg tidligere i kveld leste dette. Om du mener hun er helt på jordet kan du ta en titt i kommentarfeltet under artikkelen.

Derfor kommenterer jeg aldri under fullt navn. Eller lufter meningene mine i en debatt hvor jeg kanskje ender opp med å motsi en mann. Som er eldre enn meg. Som vil sette meg på plass. Som googler hvor jeg bor og hvor gammel jeg er. Som bruker alle de styggeste triksene i boka for å få meg til å føle meg liten og utrygg. Fordi det skjer Hver. Jævla. Gang.

Skal jeg virkelig tie for å unngå slike tilbakemeldinger? Skal jeg alltid overveie hva jeg skriver, ikke bare for å unngå direkte feil og ikke unødvendig såre noen, men for å være sikker på at jeg får gå i fred? For å slippe nedlatende hersketeknikk, dårlig skjulte trusler og en mobb av menn som ser det som sin oppgave å fortelle meg hvor feil jeg tar og trykke meg ned?

Jeg sier ikke at dette gjelder alle av det motsatte kjønn. Selvsagt ikke. Jeg elsker menn. Skjegg. Bamseklemmer. Grove stemmer som aldri klarer å hviske. Mannehender. Gutter som beskytter søstrene sine. Menn som triller barnevogn. Menn som ikke kan lage mat. Menn som lager mat til meg. Jeg sier ikke at jeg forstår meg på gutter. Hvordan menn ser ut til å beholde samme buksestørrelse uansett hvor stor ølmage de får. Hvorfor de aldri skjønner at vi liker akkurat dem.  Jeg er heldig. Halvparten av de jeg er glad i er hankjønn. Ingen av dem har noen gang fått meg til å føle meg liten på den vonde måten.

Så hvordan kan internett være fullt av dem?

Jeg husker første gang jeg deltok i en debatt på nett under fullt navn som om det var i går. Den handlet om hvorvidt et boligområde burde ha et hjem for enslige mindreårige asylsøkere. Privatpersoner i området hadde gått sammen om å kjøpe det aktuelle huset for å slippe. Gjett hvor jeg sto i den saken.

Det tok ikke mange minuttene før noen hadde googlet frem og postet alle opplysninger om meg han fant, sammen med dårlig skjult hersketeknikk. Dette kan du ikke noe om, lille pike. Du er folkeregistrert i Enebakk, du har sikkert aldri sett en utlending engang. Epost-tråden med svar på innlegget mitt vokste og vokste. Det ble ikke noe bedre. Jeg klarte ikke å poste det krasse svaret jeg hadde formulert i hodet der jeg påpekte at jeg hadde bodd på Oslo Øst hele mitt voksne liv. Etter å ha lest de første ti-tolv kommentarene klarte jeg ikke å åpne e-posten lenger. Det som gjorde utslaget var en voksen dame som sa seg enig med de groveste kommentatorene.

Å se sin egen adresse, alder og telefonnummer i en diskusjonstråd på et nettsted som skal være moderert. Trygt. Hvor alle skal kunne føle seg velkommen til å dele meningene sine.

Jeg har aldri vært så redd før. Følt meg så naken. Så innmari liten og ubeskyttet. Det er en helt annen følelse enn å være redd konkrete ting. Brann. Bilulykke. Kreft. Mørket. Å vite at noen jeg kanskje hadde likt om jeg møtte de under andre omstendigheter har dette mørket inne i seg. Hvor de ikke tåler å bli motsagt av en som meg. Hvor alt sinnet bobler til overflaten og viser seg som et stort og stygt sjømonster du aldri kan drepe. Alt de føler er feil med verden, med Norge, med samfunnet, med livet sitt. Stappet inn i sin helt personlige Moby Dick, klar til å bite. Fordi jeg er yngre enn dem og har innovertiss.

Om fravær av redsel er å være tøff, så er jeg definitivt ikke i den kategorien. Jeg kan være stor i kjeften, jeg kan være ærlig. Jeg forventer ærlighet tilbake. Jeg liker å tro at jeg har en mer enn gjennomsnittlig stor dose selvinnsikt og selvironi. Jeg er ikke usårlig. Jeg tenker lenge på hver lille negative bemerkning, snur og vender på den til jeg vet om det er noe jeg kan forandre uten å gå på tvers av den jeg er. Jeg har klare meninger, men liker ikke å lufte de til jeg er sikker på at jeg i det minste har en grunnleggende forståelse av hva jeg snakker om. Alle disse tingene definerer meg. Hvorfor skal da den eneste opplysningen om meg som teller, være at jeg er jente? Hvorfor skal det være nødvendig å gro tykkere hud, bli mer kynisk og uredd?

I de fleste diskusjoner om menn vs kvinner får man uunngåelig argumentene snudd mot seg. Menn har det på samme måte. Kvinner er like ille som menn. Min erfaring med kjønnsroller på nett er at menn slutter rekkene og angriper kvinner. Kvinner angriper derimot andre kvinner (ta en titt på hvilket som helst mamma/hobbyforum). Jeg sier ikke at vi ikke kan være slemme mot menn. Jenter har en egen evne til å snakke nedsettende om gutter når de samles. Mye er ubetenksomhet, noe er rett og slett slemt.  Men det går en grense.

Hvis vi skal være pålagt å oppgi navnet vårt i enhver krok av internett, hvis all anonymitet ble borte, ville det blitt bedre? Ville det tvunget slike menn til å akseptere at vi har meninger vi også, at det ikke nytter å true oss til stillhet? Eller ville det fortsatt på samme måte; at bare den andelen damer som enten tør å ta konsekvensene eller sier seg enig med mennene kan delta? For er det én ting mange menn virker å bry seg lite om, så er det hvorvidt de er anonyme eller ei når de ubekymret hersker seg til enevelde i et kommentarfelt.

Det finnes selvsagt variasjoner hos begge kjønn, men sånn jevnt over er menn fysisk sterkere enn kvinner. Trusler ringer dypere og sannere når man vet det er en mann i andre enden. Når man er singel og bor alene eller sammen med ei venninne. Når man er vant med å gå alene hjem fra byen og aldri har bekymret seg for vold eller voldtekt fordi det er ikke sånn man har lært at menn er. Alle personlige erfaringer tilsier at menn er litt mer uforståelige versjoner av oss selv. Men aldri skumle. Aldri slemme. Aldri truende. Helt til man møter dem i et kommentarfelt en tirsdag formiddag.

Sånn hypotetisk

Stikkord

Tenkte meg det

…hvor støttende er det å si Nå erre for sent å snu! til ens lillesøster rett før hun drar på sykehuset for å føde ditt første tantebarn? Sånn på en skala fra én til ti?

Familietid

Noen ganger, når familen vår først er samlet lurer jeg på hvorfor det ikke skjer oftere. Jeg kan lene meg tilbake og titte på folkene rundt bordet, lytte til samtalene og lure på hvorfor det skal være så vanskelig å samles oftere. De fleste kommer godt overens når vi først treffes og folk snakker med de som de ikke er i slekt med selv like mye som de skravler med folkene de ser oftest.

Som dere skjønner, så har det nettopp vært en slik begivenhet. Pappa fylte femti år i går, og hele helgen har vært viet organisert kaos av matlaging, tilberedning, rydding, pynting, familie, god mat og drikke og sist, men absolutt ikke minst, restespising og avslapping i fellesskap med de nærmeste i dag.

Men det er på slutten av kvelden eller dagen etter jeg husker hvorfor jeg ikke frivillig treffer så store deler av familien min så ofte som jeg tror jeg ønsker. Det er slitsomt, på grensen til utmattende å møte så mange av de nære man ikke valgte selv på én gang. Misforstå meg rett, jeg liker de alle sammen. Vi er alle utrolig forskjellige, men deler fortsatt masse særheter og humor. Den eldste var over sytti og den yngste tre måneder (om man ikke teller med h*n på -4 mnd i lillesøsters mage. Iiih, tenk at lille jenta mi skal bli mamma. Okei, hun er ikke så lita lenger, men dere vet hva jeg mener). Det vil si at vi nesten var fire generasjoner samlet ved bordet. Det fine med familie er at man ikke trenger å være høflig, man kan snakke om ting man ikke hadde tatt opp sammen med andre mennesker. Det er ekte, både det positive og det negative. Man kjenner de på godt og vondt, har det samme referansegrunnlaget og mange av de quirks-ene vennene mine mener jeg har er noe jeg deler med disse menneskene.

Så hva skal jeg frem til? Til tross for hva jeg måtte finne på å si om familien og slekten min når de ikke er der, så er jeg glad i dem og takknemlig over at de finnes.  Selv om jeg mang en gang har tenkt på hvor annerledes jeg føler meg i forhold til de andre, at de er milevis unna idealet og det jeg hadde ønsket meg av slekt om jeg fikk velge, så tror jeg de passer bedre til meg enn jeg tror. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har vært trist over at jeg bor så langt unna og ikke er en del av den harde kjernen, at jeg er den som sitter utenfor og titter inn, den som ingen forstår seg på. Helt fra jeg lærte meg å lese har jeg vært den som har sittet i et hjørne med nesa i en bok når vi har vært i familiebursdager og på andre merkedager. Det har blitt en godtatt særhet de ler godmodig av, ikke noe de synes er frekt eller upassende.  De senere årene har jeg vært den som har sittet ute i allslags vær med en bok eller laptopen og når jeg først har sittet sammen med de er jeg den som gjerne trekker meg tilbake fra samtalen og sitter med strikketøyet. I går var jeg den som skiftet fra pentøy til tights, ullsokker, topp og cardigan utpå kvelden og satt med vinglasset og strikketøyet mens de som ikke allerede hadde dratt hjem begynte å bli påseilet.

Så tenker jeg mer over det og kommer på at jeg er minst like forskjellig fra vennene mine også. Men når man dyrker selvstendig tenkning, interesser og ikke vil være en klone eller sau, hvorfor skal man da i tillegg føle det som noe vondt å ikke være lik andre?  Kanskje jeg ikke kan ha det ene uten å ha det andre. Kanskje det er prisen for å vokse, at man ikke vokser sammen, men parallelt og noen ganger fra hverandre? Ingenting kan stå stille, selv så ofte man kunne ønske det.

Dette ble mye mer melankolsk og nært enn det som var utgangspunktet. Jeg sitter utendørs med pledd, mariusgenser, pulsvarmere, fingerløse vanter (alle tre selvstrikket forøvrig), en røyk og musikk på ørene mens resten av familien (dvs mamma, pappa og hundene; lillebror er ute med venner, lillesøster og samboer har dratt hjem) sitter inne i varmen og ser på TV. Når jeg nå går inn vil jeg sitte for meg selv i sofaen som ikke står i TV-kroken og se på serier på laptopen mens jeg strikker, som så ofte når jeg er på besøk. Kjenne at jeg hører til et sted, selv om jeg ikke er lik. Vite at selv om jeg ikke nødvendigvis har så god kontakt med slekta hele tiden, så er jeg flink til å komme hjem til de nærmeste. Fordi det er det jeg liker best med å være på besøk hjemme; det å være alene. Sammen.