Title (optional)

Stikkord

eremitt, hvordan formulerer man setninger igjen?, misc, totalt unødvendig

Jeg er ikke død. Jeg har ikke vært i en horribel ulykke. Jeg har ikke blitt tatt til fange, låst inn i en kjeller eller mistet internettilgangen. Jeg har heller ikke glemt at jeg har en blogg. Ikke har jeg noen gode unnskyldninger eller lovnader om å forbedre meg.

Jeg er bare så himla mye bedre til å formulere det jeg vil si når jeg sitter for meg selv, langt unna et keyboard. Og den fine notatblokken formet som en kassett? Aldri i nærheten når jeg trenger den. Synd dere ikke har en direktekanal til hjernen min, så dere får aldri vite hvor smart og dyp jeg er.  Eller hvor ydmyk jeg kan være.

Reklame

En litt lang ferie

Stikkord

Kristen Stewart er en fullstendig akseptabel kulturreferanse for en 29-åring.

Det er ikke som om jeg glemte at jeg hadde en blogg. Det er bare det at jeg hadde en idé om å begynne og skrive om noe annet enn meg selv. Det gikk kanskje ikke helt som planlagt. Kan man si.

Det er bare å innrømme det. Jeg klarer ikke å være en seriøs samfunnsdebattant som følger med i nyhetene (når er Dagsnytt igjen?) og skriver et innsiktsfullt blogginnlegg med snertne formuleringer og synspunkter ingen andre har tatt opp rett etter en sak har dukket opp i media. Jeg er og blir hun som får med seg en sak uka etterpå, når hun endelig tar seg tid til å lese den artikkelen noen tvittret om og hun samvittighetsfullt trykket stjerne på og dermed glemte helt. Nettaviser er noe andre poster linker til, ikke noe man frivillig oppsøker. Herregud, det skulle tatt seg ut.

Jeg leser aviser. Om man med aviser mener Dagbladet Magasinet som bestefar har spart på for meg siden han løser kryssordet bare masochister utsetter seg for.  Og jeg ser på TV. Om man med TV mener at man ser alle episodene av Folkeopplysningen på nett-tv dagen før siste episode fordi nå har det vært fryktelig mye debatt på twitter og facebook hvor jeg har sett like spørrende ut som Kristen Stewart når regissøren har spurt om hun kan legge litt mer følelser i det.

Men nei. Altså. Tilbake til det jeg kan best. Meg selv.

Søvnløs i Oslo

I dag fikk jeg en koselig melding fra Expert hvor det sto at om jeg savnet laptopen min fryktelig kunne jeg logge meg på siden deres på internet og sende ham en hilsen. Eller så sto det at jeg kunne følge med på fremdriften av reparasjonen, jeg vet det var en av delene.

Nå skal jeg ikke påstå at det er separasjonsangsten som holder meg våken hele natten, det hadde vært hakket for flaut, selv for meg. Det jeg derimot skal si, er at venner er fantastisk.

Jeg er ganske sikker på at jeg hadde gått på veggen/kastet meg ut verandaen (vi bor i åttende etasje) om jeg skulle holdt ut ukevis uten internet, musikk og alt som hører med. Da jeg kom hjem tomhendt og tung i hjertet for litt over en uke siden (jeg hadde masse å bære på etter over en måned hjemmefra, men du skjønner tegninga), var det første som ventet meg en arvet smarttelefon fra frøken jobben-gav-meg-iPhone. Hva var dette ? Internet på telefonen? Ingen taster? Etter å ha brukt en vrien pensjonist i årevis åpnet det seg en helt ny verden. Først etter et døgn med hyppig banning og sympati med alle bestemødre som har måttet lære seg teknologi, men dog…

Ikke nok med at jeg nå kan skrive totalt meningsløse ting på twitter fra hvor enn jeg er, jeg kan også stille vekkerklokka på klokkeslett som inneholder 1-tall. Luksus! (Det er derimot ikke noe poeng i å spille Angry Birds på en så liten telefon og jeg tror jeg skal være glad til. Dessuten gjenoppdaget jeg mahjong istedet).

Samtidig fikk jeg låne sambo nr 2 sin gamle laptop og jeg forkastet ideen om å ta igjen for de høye utestemmene i barnehagen under ved å droppe uventet innom. Selvom den reddet både meg og de stakkars uoppdratte barna nedenunder var den dessverre ikke helt optimal for for en nyoperert. Man ligger gjerne mer enn gjennomsnittet når man har operert i magen, og det hjelper ikke hvor kreativ man er; å bruke en optisk mus på hofta o.l. er ikke et holdbart alternativ i lengden (dessuten vil ikke den eksterne hdd-en min snakke med Linux, = krise).

Men tror du ikke nesten-nabo og verdens beste Tone reinstallerte gamle-Mac og lot meg låne ham til jeg får tilbake min kjære! Hvorfor dette har noe med at jeg ikke har sovet et sekund i natt vet jeg ikke, men det betyr at jeg har hatt noe å leke med. Dessuten har jeg gått fra bestemor-kløning til å skrive et helt blogg-innlegg på mobilen på en uke. Jeg kjenner jeg er litt stolt.

Enda en blogg

Som så mange andre har jeg en blogg. Ikke bare én engang, det begynner faktisk å bli ganske mange. De fyller hver sin oppgave og noen blir brukt mer enn andre, et par kan man vel nesten si at ikke blir brukt i det hele tatt. Okei, ingen av de har blitt brukt den siste måneden. Minst. Så nå har jeg tatt en avgjørelse; de skal alle bort. Slett. Delete. Det ble bare for mye å opprettholde, for mange steder å følge med. EnjoyDiary, LiveJournal, Blogspot, jeg husker ikke alle engang. Alle har forskjellig brukergrensesnitt og jeg er drittlei av å bruke en evighet på noe færre og færre leser.  Ikke det at jeg skriver for å bli lest, men det får da være grenser for hvor mye kløn og tid man skal bruke på noe så bortkastet.

Bokmålsordboka definerer en blogg som m1 fra eng., av web log ‘vebbdagbok’ dagbok, journal som publiseres på Internett, ofte med pekere til andre nettsider. Jeg vet ikke om jeg er enig. Jeg kaller det dagbok.

For jeg har ikke hatt noen blogg. Ikke et sted hvor jeg funderer, lufter meningene mine, viser intetsigende bilder og spyr ut eder og galle om verden generelt og mennesker spesielt. Jeg tror ikke jeg kommer til å skrive noe nyskapende, trendy eller oppsiktsvekkende, så det er ikke sikkert dette blir lest engang. Det er helt greit for meg. Det er ikke et mål for meg å havne på mest lest-statistikkene. Til det er jeg for traust og kjedelig, for tilfreds med livet og lite opptatt av å være populær. Dessuten har jeg blitt for gammel, selvom jeg nekter å innrømme det.

Jeg vil derimot prøve å skrive om det som interesserer meg. Bøker. Strikking. Vin. Film. Foto. Det kan tilogmed hende jeg skriver ned meningene mine om aktuelle hendelser, det hender det bare må ut. Men jeg vil prøve å holde det mest personlige unna, det er jeg ferdig med. Jeg orker ikke å vrenge sjela på trykk lenger, til det er jeg blitt for god til å ignorere de dypere tingene.

Dette skulle bli et vittig og velformulert førsteinnlegg, men mine evner til å formulere meg går opp og ned. Akkurat nå er jeg i en bølgedal, med dette vil jeg prøve å snu trenden.

Om du følger meg på veien er du hjertelig velkommen. Okei, kanskje ikke så innmari hjertelig, men velkommen uansett.