En litt lang ferie

Stikkord

Kristen Stewart er en fullstendig akseptabel kulturreferanse for en 29-åring.

Det er ikke som om jeg glemte at jeg hadde en blogg. Det er bare det at jeg hadde en idé om å begynne og skrive om noe annet enn meg selv. Det gikk kanskje ikke helt som planlagt. Kan man si.

Det er bare å innrømme det. Jeg klarer ikke å være en seriøs samfunnsdebattant som følger med i nyhetene (når er Dagsnytt igjen?) og skriver et innsiktsfullt blogginnlegg med snertne formuleringer og synspunkter ingen andre har tatt opp rett etter en sak har dukket opp i media. Jeg er og blir hun som får med seg en sak uka etterpå, når hun endelig tar seg tid til å lese den artikkelen noen tvittret om og hun samvittighetsfullt trykket stjerne på og dermed glemte helt. Nettaviser er noe andre poster linker til, ikke noe man frivillig oppsøker. Herregud, det skulle tatt seg ut.

Jeg leser aviser. Om man med aviser mener Dagbladet Magasinet som bestefar har spart på for meg siden han løser kryssordet bare masochister utsetter seg for.  Og jeg ser på TV. Om man med TV mener at man ser alle episodene av Folkeopplysningen på nett-tv dagen før siste episode fordi nå har det vært fryktelig mye debatt på twitter og facebook hvor jeg har sett like spørrende ut som Kristen Stewart når regissøren har spurt om hun kan legge litt mer følelser i det.

Men nei. Altså. Tilbake til det jeg kan best. Meg selv.

Reklame

Som å sykle, bare ikke

Det er vanskelig å starte et sted. Vanskelig å vite hva man skal skrive om. Skal jeg fortsette dagbokblogging, ha en ren strikkeblogg eller gjøre det som er mest utbredt i min aldersgruppe; bruke bloggen til å vise hvor smart jeg er? Ingen av delene frister stort. Jeg føler meg ferdig med dagbokskriving etter årevis hvor jeg brukte timer hver dag på å pleie nettvennskap, lese deres blogger og skrive min egen. En strikkeblogg forutsetter at man er over gjennomsnittet god til å strikke og helst at man har et godt kamera man kan ta skrytebilder med. Ikke eier jeg noe bedre enn et gjennomsnittlig mobilkamera og et kompaktkamera som har gjemt seg for øyeblikket, og jeg strikker for sakte og kjedelige ting til at jeg ser poenget. Og så til det siste alternativet:

Blogging om  politikk, aktuelle saker og sine meninger om disse. Jeg anser meg selv som over gjennomsnittet intelligent uten å føle at jeg overdriver (hei, jeg kan skrive tilnærmet korrekt norsk. Bare det overkvalifiserer meg). Jeg har meninger om det meste og vet litt om masse forskjellig. Men, jeg er ikke særlig aktuell. Jeg er en profesjonell prokrastinerer og mistenker at jeg burde vært født i et land hvor de ikke tar klokka så nøye. Nyhetene interesserer meg, men jeg har ikke behov for å vite det først. Jeg saumfarer ikke nettavisene når jeg står opp, for så å tvitre noe klokt og vittig om dagens nyheter mens jeg krysser fingrene for at jeg er først ute med mitt synspunkt for dagen. Nei, som oftest kommer mine meninger litt ute i uka, når andre har mistet interessen. Da har jeg kanskje rotet meg til å lese den linken som så så interessant ut på twitter at jeg åpnet den i en ny tab for så å unngå den i et par dager.

En annen ting er at debattinnlegg-blogger gjerne krever endel research. Det er litt ironisk at en som har researcher på topp fem-lista over drømmejobber ikke orker tanken på å måtte gjøre det for seg selv, men jeg har aldri påstått at jeg ikke er selvmotsigende. Jeg leser flere gode og noen fremragende slike blogger og det har fått meg til å skjønne at om jeg ikke klarer å nå deres nivå, så lar jeg heller være. Kanskje feigt, men that’s how I roll.

Det begynner å bli en god stund siden jeg skrev noe mer enn facebook-kommentarer, twittermeldinger eller skravlet på irc. Jeg føler at jeg har mistet stemmen min, tonen og formuleringene som var en del av meg er borte. Om ikke borte, så godt gjemt. Det er ikke som å sykle. Å sykle er ikke som å sykle heller, for den saks skyld. Har du prøvd å sykle igjen etter mange års fravær? Det er ganske klønete og vinglete i starten. Falle kan man også fint klare, enda så stø og flink man var før. Så poenget mitt er vel egentlig; bær over med meg.
Jeg må øve meg for å bli bedre. Derfor vil det være litt av alt her til jeg finner ut hva jeg vil, hvor jeg vil. Mitt første mål er kun å skrive, uansett hva det skulle være om. Resten kommer forhåpentligvis av seg selv etterhvert.

Vi prøver igjen

Det er så lenge siden jeg skrev noe at jeg ikke husker helt hvordan jeg gjør det. Hva skriver man om? Hvem skriver man til? Hvordan var tonen min igjen? Jeg vet ikke.

Jeg har så smått begynt å lese litt blogger igjen. Og det som slår meg mest er hvor annerledes det har blitt. På de få årene siden jeg meldte meg ut har det skjedd store omveltninger. Det som er synligst for alle er vel hvordan toppbloggerne har dukket opp. Fra å være noe bare spesielt interesserte brydde seg om, har det blitt allemannseie.  Folk i alle aldre leser, mens flere og flere unge skriver.

Bloggene med innhold er ikke borte, de er bare bedre skjult enn de som blir omtalt i tabloidene. For all del; jeg underholdes av opptil flere blogger på topplista, jeg liker tilogmed et par av de. Jeg velger derimot bevisst å holde meg unna bloggplattformen de bruker. Med begredelig brukergrensesnitt og grusom arkiv-løsning er det lite annet enn håp om berømmelse som unnskylder bruken.

Jeg skal ikke påstå at dette blir en spesielt dyp blogg, for all del. Sannsynligvis blir det en kombinasjon av håndarbeidsblogg og frustrasjonsutløp, iblandet litt funderinger og vås. Jeg har kanskje blitt eldre siden sist jeg skrev noe mer enn 140 tegn på twitter, men spesielt mye klokere har jeg ikke blitt.