Over til noe helt annet

Stikkord

jeg tar ikke ansvar for dette før jeg har sovet og drukket kaffe i morgen

Jeg heter Renathe. De fleste av dere som leser her kjenner meg i virkeligheten, eller kjenner meg såpass godt over internett at dere har meg på facebook og vet dermed hele navnet mitt. Jeg skjuler det ikke, men jeg vil heller ikke gjøre det lettere å finne frem til. Ved å skrive mest om meg selv, være utleverende og selvironisk regner jeg med at det jeg skriver om andre ikke stikker like dypt. Man tar ikke folk som innrømmer så mye negativt om seg selv alvorlig.

Men på andre steder av internetten er jeg forsiktigere. I forum. På nrk sine sider. I andres blogger. Jeg poster ikke kommentarer under fullt navn. Jeg deler ikke meningene mine om kontroversielle temaer. Jeg skriver ofte under med mannlige eller kjønnsnøytrale navn om jeg absolutt må skrive hva jeg mener. Når jeg ser diskusjoner om bruk av fullt navn på internett tenker jeg at det ikke er overraskende at det er flest menn som snakker høyest. De fleste er pro. Jeg ser fordelene, for all del. Men jeg tror også at en mann aldri kan sette seg fullstendig inn i hvor jævla skummelt det kan være.

Jeg innser selvfølgelig at ved å skive dette, kan jeg provosere frem det jeg så lenge har gjort mitt beste for å unngå. Det er visse temaer man som hunkjønn burde sky som pesten i offentligheten eller på nett om man ikke har elefanthud og gullfiskhukommelse. Dette er absolutt ett av de. Jeg har tenkt på det lenge og lagt det vekk igjen og igjen. Skriv om noe morsomt. Noe ingen kan ta seg nær av. Prøv heller å være kreativ. Nøytral. Du har venner du kan lufte meningene dine til.

Helt til jeg tidligere i kveld leste dette. Om du mener hun er helt på jordet kan du ta en titt i kommentarfeltet under artikkelen.

Derfor kommenterer jeg aldri under fullt navn. Eller lufter meningene mine i en debatt hvor jeg kanskje ender opp med å motsi en mann. Som er eldre enn meg. Som vil sette meg på plass. Som googler hvor jeg bor og hvor gammel jeg er. Som bruker alle de styggeste triksene i boka for å få meg til å føle meg liten og utrygg. Fordi det skjer Hver. Jævla. Gang.

Skal jeg virkelig tie for å unngå slike tilbakemeldinger? Skal jeg alltid overveie hva jeg skriver, ikke bare for å unngå direkte feil og ikke unødvendig såre noen, men for å være sikker på at jeg får gå i fred? For å slippe nedlatende hersketeknikk, dårlig skjulte trusler og en mobb av menn som ser det som sin oppgave å fortelle meg hvor feil jeg tar og trykke meg ned?

Jeg sier ikke at dette gjelder alle av det motsatte kjønn. Selvsagt ikke. Jeg elsker menn. Skjegg. Bamseklemmer. Grove stemmer som aldri klarer å hviske. Mannehender. Gutter som beskytter søstrene sine. Menn som triller barnevogn. Menn som ikke kan lage mat. Menn som lager mat til meg. Jeg sier ikke at jeg forstår meg på gutter. Hvordan menn ser ut til å beholde samme buksestørrelse uansett hvor stor ølmage de får. Hvorfor de aldri skjønner at vi liker akkurat dem.  Jeg er heldig. Halvparten av de jeg er glad i er hankjønn. Ingen av dem har noen gang fått meg til å føle meg liten på den vonde måten.

Så hvordan kan internett være fullt av dem?

Jeg husker første gang jeg deltok i en debatt på nett under fullt navn som om det var i går. Den handlet om hvorvidt et boligområde burde ha et hjem for enslige mindreårige asylsøkere. Privatpersoner i området hadde gått sammen om å kjøpe det aktuelle huset for å slippe. Gjett hvor jeg sto i den saken.

Det tok ikke mange minuttene før noen hadde googlet frem og postet alle opplysninger om meg han fant, sammen med dårlig skjult hersketeknikk. Dette kan du ikke noe om, lille pike. Du er folkeregistrert i Enebakk, du har sikkert aldri sett en utlending engang. Epost-tråden med svar på innlegget mitt vokste og vokste. Det ble ikke noe bedre. Jeg klarte ikke å poste det krasse svaret jeg hadde formulert i hodet der jeg påpekte at jeg hadde bodd på Oslo Øst hele mitt voksne liv. Etter å ha lest de første ti-tolv kommentarene klarte jeg ikke å åpne e-posten lenger. Det som gjorde utslaget var en voksen dame som sa seg enig med de groveste kommentatorene.

Å se sin egen adresse, alder og telefonnummer i en diskusjonstråd på et nettsted som skal være moderert. Trygt. Hvor alle skal kunne føle seg velkommen til å dele meningene sine.

Jeg har aldri vært så redd før. Følt meg så naken. Så innmari liten og ubeskyttet. Det er en helt annen følelse enn å være redd konkrete ting. Brann. Bilulykke. Kreft. Mørket. Å vite at noen jeg kanskje hadde likt om jeg møtte de under andre omstendigheter har dette mørket inne i seg. Hvor de ikke tåler å bli motsagt av en som meg. Hvor alt sinnet bobler til overflaten og viser seg som et stort og stygt sjømonster du aldri kan drepe. Alt de føler er feil med verden, med Norge, med samfunnet, med livet sitt. Stappet inn i sin helt personlige Moby Dick, klar til å bite. Fordi jeg er yngre enn dem og har innovertiss.

Om fravær av redsel er å være tøff, så er jeg definitivt ikke i den kategorien. Jeg kan være stor i kjeften, jeg kan være ærlig. Jeg forventer ærlighet tilbake. Jeg liker å tro at jeg har en mer enn gjennomsnittlig stor dose selvinnsikt og selvironi. Jeg er ikke usårlig. Jeg tenker lenge på hver lille negative bemerkning, snur og vender på den til jeg vet om det er noe jeg kan forandre uten å gå på tvers av den jeg er. Jeg har klare meninger, men liker ikke å lufte de til jeg er sikker på at jeg i det minste har en grunnleggende forståelse av hva jeg snakker om. Alle disse tingene definerer meg. Hvorfor skal da den eneste opplysningen om meg som teller, være at jeg er jente? Hvorfor skal det være nødvendig å gro tykkere hud, bli mer kynisk og uredd?

I de fleste diskusjoner om menn vs kvinner får man uunngåelig argumentene snudd mot seg. Menn har det på samme måte. Kvinner er like ille som menn. Min erfaring med kjønnsroller på nett er at menn slutter rekkene og angriper kvinner. Kvinner angriper derimot andre kvinner (ta en titt på hvilket som helst mamma/hobbyforum). Jeg sier ikke at vi ikke kan være slemme mot menn. Jenter har en egen evne til å snakke nedsettende om gutter når de samles. Mye er ubetenksomhet, noe er rett og slett slemt.  Men det går en grense.

Hvis vi skal være pålagt å oppgi navnet vårt i enhver krok av internett, hvis all anonymitet ble borte, ville det blitt bedre? Ville det tvunget slike menn til å akseptere at vi har meninger vi også, at det ikke nytter å true oss til stillhet? Eller ville det fortsatt på samme måte; at bare den andelen damer som enten tør å ta konsekvensene eller sier seg enig med mennene kan delta? For er det én ting mange menn virker å bry seg lite om, så er det hvorvidt de er anonyme eller ei når de ubekymret hersker seg til enevelde i et kommentarfelt.

Det finnes selvsagt variasjoner hos begge kjønn, men sånn jevnt over er menn fysisk sterkere enn kvinner. Trusler ringer dypere og sannere når man vet det er en mann i andre enden. Når man er singel og bor alene eller sammen med ei venninne. Når man er vant med å gå alene hjem fra byen og aldri har bekymret seg for vold eller voldtekt fordi det er ikke sånn man har lært at menn er. Alle personlige erfaringer tilsier at menn er litt mer uforståelige versjoner av oss selv. Men aldri skumle. Aldri slemme. Aldri truende. Helt til man møter dem i et kommentarfelt en tirsdag formiddag.

Reklame

Irritasjonsmomenter

Stikkord

jeg tar ikke ansvar for dette før jeg har sovet og drukket kaffe i morgen

Det er en god del ting folk flest gjør som irriterer vettet av meg. Jeg vet det er naturlige fenomener og at jeg burde heve meg over det. Men så høy er jeg ikke og det er nå sånn at det man ikke burde tenke på er det som sitter best. For å tenke på noe annet må jeg bli ferdig med det, få det ut. Så da skal jeg skrive om folk som irriterer meg. Ikke at du er en av dem, nei nei. Men du vet. De andre.

#1
Første punkt er, og har vært en god stund, de folkene som kommer med de samme kommentarene hver eneste høst om hvor tidlig jula kommer i butikkene og den kommer jo bare tidligere for hvert år som går! Nei. Bare …nei. Hører du ikke hvor dumt det høres ut? Husker du ikke september og oktober i fjor da du spøy ut de samme kommentarene? Til kassadamen, over en kaffe, til naboen, på jobb. Du satt sikkert og beklaget deg høylytt over dette til en bekjent på stappfull kollektivtrafikk, som satt og vred på seg og som ønsket seg tre kjønnssykdommer og en uke med innstilte avganger heller enn å sitte der og høre på deg for så å smile unnskyldende til alle de andre passasjerene. Om jula kom litt tidligere for hvert år, og har gjort det siden du begynte å klage sånn rundt åtti-tallet en gang, så ville julevarene ha kommet i midten av april innen nå. Og selv da ville det bare ha forskjøvet seg 6 dager tidligere for hvert år.

#2
Over til en helt annen gruppe mennesker, nemlig overforbrukerne av TL;DR. Til dere som kanskje eller kanskje ikke følte dere truffet av det tidligere punktet, så betyr dette Too long; didn’t read. Det startet kanskje som en grei måte å fortelle andre som er fast inventar på internett at de fint kunne kutte ned og finjustere innholdet sitt litt. (Dette innlegget er et godt eksempel på hvor det er lov å bruke TL;DR. Men bare om jeg spør om tilbakemelding, jævler!) Men når du begynner å kommentere det på alt mulig som er lenger enn en ingress, så er det ikke lenger den du skriver det til som har et problem, men du.

Om du er så vant med å få opplysninger fra internett uten å bruke mer enn null komma to minutter på å finne det ut, ved å konstant lese tweets og forkortet informasjon, hvordan opprettholder du evnen til å konsentrere deg lenge av gangen? Dykke dypere i noe, finne ut mer, drømme deg bort? Hver gang jeg ser TL;DR så tenker jeg at der er det enda en showoff som er så skadet av informasjonsalderen at han ikke lenger klarer å lese en artikkel, for ikke å snakke om en bok. Og hvorfor skal du på død og liv fortelle folk at du ikke klarer å lese mer enn 140 tegn av gangen? Selv i kommentarfelt, hvor de klart og tydelig har satt av plass til folk som har lyst å drite seg ut, så dukker dere villig opp.

Bare for å sammenligne dere med noen, så kan jeg opplyse om at de aller fleste twilight-elskende hysteriske tenåringer og twilight-moms på 40+ som er opphengt i Jacob (jeg tror de ser Mrs Robinson i speilet. De burde heller ta en titt på Øygarden) har lest 2 458 sider mer eller mindre sammenhengende tekst. Sannsynligvis flere ganger. Jeg har møtt en fjerdeklassing som leste Hobbiten (305 sider) da han var sju, Ringenes Herre (1 036) da han var åtte og holdt på med Silmarillion (384) på dansk som ni-åring. Andre barneskoleelever har lest alle 3 407 sidene av Harry Potter. Men du? Du klarer ikke å lese til bunnen av nettsiden om det betyr at du må scrolle. Gratulerer.

#3
Tredje og siste punkt for denne gang er dere som kommer til å bli fryktelig irriterende fremover. Dere vet hvem dere er. Dere har sannsynligvis allerede begynt så smått. Jeg snakker selvsagt om dere som klager over været. Hele-jævla-tida. Dere klager på sommeren også, men da kan jeg som regel legge igjen laptopen på rommet mitt og vende det døve øret til. Men om høsten og vinteren? Man slipper jo ikke unna. Dere er overalt. På facebook. På twitter. På bussen. På kafébordet ved siden av. Ved mitt kafébord.

Jeg vet ikke hvilket steg de hoppet over da de forklarte deg om tingenes tilstand da du var ung. Om du hadde en spesielt dårlig O-fagslærer på grunnskolen. Om foreldrene dine svarte «meh!» på hvert spørsmål ved matbordet. Men det er nå en gang slik at vi har årstider i dette landet. Jeg veit, dere får klage til Jens, jeg hadde ikke noe med det å gjøre. Men i hvert fall, det er helt normalt at temperaturen dropper utover høsten, for så å forårsake noe som gjør dere mer rabiate enn en horde tenåringsjenter som oppdager at den siste Justin Bieber-billetten er utenfor rekkevidde: Snø. Herregud, dere har fått meg til å grue meg til den første snøen kommer. Jeg som elsker den første snøen.

Noen ganger har jeg lyst å be selv folk jeg liker om å bare flytte til Spania om været plager dem så innmari. Men så kommer jeg på at Spania er jo for de som stemmer FrP, mener at spanjoler skal lære seg norsk og synes den økonomiske situasjonen i landet er en ypperlig sjanse til å skaffe seg en billig feriebolig.

Så dere får bli her sammen med meg. Vi kan lage snøengler.

Note to self

Stikkord

Å leie leilighet av tyske homofile dverger som ikke svarer på epost

Når man deler leilighet med mennesker som har ordentlige jobber og som bruker nettene sine til å sove fordi de skal tidlig opp dagen etter. Og disse menneskene har soverom på messaninen over stua. Om man ikke vil møte han søte sikkerhetsvakten som går den nattlige runden langs svalgangen utenfor inngangsdøra fordi man har fjernet makeupen og har synlige tegn på en hårfjerningstabbe (stikkord er rød hitlerbart og aldri igjen). Da er det ikke nødvendigvis en bedre idé å snike seg ut på balkongen for å ta kveldens siste røyk. Spesielt ikke når man skal inn igjen og innser idet dørhåndtaket nekter å røre seg at man faktisk må lukke balkongdøra også.

Døra man har en langvarig krig mot. Eller, lettere sagt: døra har valgt meg til sin erkefiende og bruker enhver anledning til å vise hvem som er sjefen.  Dørhåndtaket man må riste i og bruke krefter mot for å en gang for alle sette det på plass. Døra har (korrekt) antatt at jeg er det svakeste leddet i flokken og nøler ikke med å påpeke dette.

Noe som resulterte i at jeg sto i et kvarter og prøvde å overtale en jævla dør om å bli med meg inn uten protester. Man kan få dårlig selvtillit av mindre.

Og blåmerker i håndflatene.

Tanker i natten

Stikkord

jeg tar ikke ansvar for dette før jeg har sovet og drukket kaffe i morgen

Hvorfor er det nødvendigvis tristere at man sitter oppe hele natten alene, enn at man tilbringer den på byen? Hvor mange har ikke følt seg alene på byen, eller i hvert fall ganske trist? Her hjemme trenger jeg ikke å ransake hjernen etter normale samtaleemner, ingen ser rart på meg om jeg prater om ting de ikke bryr seg om (de slutter bare å høre etter). Dessuten kan jeg ha gnidd vekk maskaraen før klokka ti, spise ostepop uten å bekymre meg om ånden og se på Being Human, Firefly eller Doctor Who for hundrede gang iført stilongs. Jeg innser at dette ikke akkurat får mannfolkene til å stille seg i kø, men ærlig talt. Ser jeg ut som en fotballfrue?

Teller de kaloriene man spiser når mensmonsteret tvinger en til å fortære noe søtt, salt eller fett? Altså. Jeg har alltid ledd av disse jentene som alltid fabler om sjokolade i tide og utide. For en klisjé, alle jenter liker da ikke sjokolade. Nå ser det ut til at jeg må bite i det berømte sure eplet. Jeg har nemlig begynt å lengte etter denne O klissete heroin av godterihylla med en mistenkelig regelmessighet. Nærmere bestemt én gang i måneden. Og siden jeg er sta, så prøver jeg alle andre ting først, siden jeg ikke liker sjokolade. Dette fører til merkelige situasjoner. Som i går, hvor jeg ikke hadde noe snop i hus og endte opp med ostesmørbrød med altfor mye ost til kvelds. Klokka elleve. Og jeg lurte litt på om man kunne forsvare bruk av oboy og sukker på osten.

Hvorfor teller interesse fra gutter man ikke finner tiltrekkende så mye mindre enn interesse fra de vi liker? Dette har plaget meg lenge. Jeg vet at en negativ bemerkning vil brenne seg mer fast enn et kompliment, og den forstår jeg (personlig erfaring sier jeg bare). Men hvordan kan vi jenter bare avfeie komplimenter eller direkte interesse fra noen bare fordi vi ikke synes de er heite? Og har gutter det på en lignende måte, eller er det bare oss som er så skadet?

Er det unormalt å se på youtube-videoer om konapun når man ikke får sove? Eller knute-tutorials? Eller History of the BBC – 75 years of TV? Eller noen som hvisker på japansk? (Jeg ser ikke på sistnevnte, jeg er ikke dum heller. Da ville jeg jo sovnet. ASMR sier jeg bare.)

Hvorfor skal den ene som skriver en tilnærmet interessant melding på sukker.no se ut som The Joker? Bare uten sminken selvsagt, men med like creepy smil. Du vet en av dem som stirrer på deg på butikken, som du fint kan se for deg at dukker opp i portrommet ditt når du kommer hjem? Det hjelper ikke at man har noen like interesser når det ser ut som hans hovedgeskjeft er å sy sammen lærkostymet til sitt kvinnelige alter ego.

Hvordan har det seg at  jeg får flere følgere på twitter i periodene jeg ikke har noe å dele, mens de faller fra en etter en når jeg begynner å skrive noe igjen? Skal jenter holde munn og se pene ut på twitter også nå plutselig?

Er det stygt å ta screen shots av de mest underholdende folkene på sukker? Seriøst, jeg har ikke ledd så mye på lenge, som da jeg satt hele kvelden og leste på oppslagstavlen der inne. Jeg er klar over at det er for at man skal finne seg en partner, men den siden er månedens underholdningsnettside for min del. Jeg vet ikke om det betyr at jeg har vært litt for mye hjemme alene i det siste, jeg er ikke den rette til å vurdere det. Men om man skal dømme etter søvnmønsteret mitt, er det kanskje på tide jeg begynner å komme meg ut. Om så bare for å teste hvordan det er å gå med bukse igjen.