Når man deler leilighet med mennesker som har ordentlige jobber og som bruker nettene sine til å sove fordi de skal tidlig opp dagen etter. Og disse menneskene har soverom på messaninen over stua. Om man ikke vil møte han søte sikkerhetsvakten som går den nattlige runden langs svalgangen utenfor inngangsdøra fordi man har fjernet makeupen og har synlige tegn på en hårfjerningstabbe (stikkord er rød hitlerbart og aldri igjen). Da er det ikke nødvendigvis en bedre idé å snike seg ut på balkongen for å ta kveldens siste røyk. Spesielt ikke når man skal inn igjen og innser idet dørhåndtaket nekter å røre seg at man faktisk må lukke balkongdøra også.
Døra man har en langvarig krig mot. Eller, lettere sagt: døra har valgt meg til sin erkefiende og bruker enhver anledning til å vise hvem som er sjefen. Dørhåndtaket man må riste i og bruke krefter mot for å en gang for alle sette det på plass. Døra har (korrekt) antatt at jeg er det svakeste leddet i flokken og nøler ikke med å påpeke dette.
Noe som resulterte i at jeg sto i et kvarter og prøvde å overtale en jævla dør om å bli med meg inn uten protester. Man kan få dårlig selvtillit av mindre.
Og blåmerker i håndflatene.
Fascination Street 