Stikkord

Jeg heter Renathe. De fleste av dere som leser her kjenner meg i virkeligheten, eller kjenner meg såpass godt over internett at dere har meg på facebook og vet dermed hele navnet mitt. Jeg skjuler det ikke, men jeg vil heller ikke gjøre det lettere å finne frem til. Ved å skrive mest om meg selv, være utleverende og selvironisk regner jeg med at det jeg skriver om andre ikke stikker like dypt. Man tar ikke folk som innrømmer så mye negativt om seg selv alvorlig.

Men på andre steder av internetten er jeg forsiktigere. I forum. På nrk sine sider. I andres blogger. Jeg poster ikke kommentarer under fullt navn. Jeg deler ikke meningene mine om kontroversielle temaer. Jeg skriver ofte under med mannlige eller kjønnsnøytrale navn om jeg absolutt må skrive hva jeg mener. Når jeg ser diskusjoner om bruk av fullt navn på internett tenker jeg at det ikke er overraskende at det er flest menn som snakker høyest. De fleste er pro. Jeg ser fordelene, for all del. Men jeg tror også at en mann aldri kan sette seg fullstendig inn i hvor jævla skummelt det kan være.

Jeg innser selvfølgelig at ved å skive dette, kan jeg provosere frem det jeg så lenge har gjort mitt beste for å unngå. Det er visse temaer man som hunkjønn burde sky som pesten i offentligheten eller på nett om man ikke har elefanthud og gullfiskhukommelse. Dette er absolutt ett av de. Jeg har tenkt på det lenge og lagt det vekk igjen og igjen. Skriv om noe morsomt. Noe ingen kan ta seg nær av. Prøv heller å være kreativ. Nøytral. Du har venner du kan lufte meningene dine til.

Helt til jeg tidligere i kveld leste dette. Om du mener hun er helt på jordet kan du ta en titt i kommentarfeltet under artikkelen.

Derfor kommenterer jeg aldri under fullt navn. Eller lufter meningene mine i en debatt hvor jeg kanskje ender opp med å motsi en mann. Som er eldre enn meg. Som vil sette meg på plass. Som googler hvor jeg bor og hvor gammel jeg er. Som bruker alle de styggeste triksene i boka for å få meg til å føle meg liten og utrygg. Fordi det skjer Hver. Jævla. Gang.

Skal jeg virkelig tie for å unngå slike tilbakemeldinger? Skal jeg alltid overveie hva jeg skriver, ikke bare for å unngå direkte feil og ikke unødvendig såre noen, men for å være sikker på at jeg får gå i fred? For å slippe nedlatende hersketeknikk, dårlig skjulte trusler og en mobb av menn som ser det som sin oppgave å fortelle meg hvor feil jeg tar og trykke meg ned?

Jeg sier ikke at dette gjelder alle av det motsatte kjønn. Selvsagt ikke. Jeg elsker menn. Skjegg. Bamseklemmer. Grove stemmer som aldri klarer å hviske. Mannehender. Gutter som beskytter søstrene sine. Menn som triller barnevogn. Menn som ikke kan lage mat. Menn som lager mat til meg. Jeg sier ikke at jeg forstår meg på gutter. Hvordan menn ser ut til å beholde samme buksestørrelse uansett hvor stor ølmage de får. Hvorfor de aldri skjønner at vi liker akkurat dem.  Jeg er heldig. Halvparten av de jeg er glad i er hankjønn. Ingen av dem har noen gang fått meg til å føle meg liten på den vonde måten.

Så hvordan kan internett være fullt av dem?

Jeg husker første gang jeg deltok i en debatt på nett under fullt navn som om det var i går. Den handlet om hvorvidt et boligområde burde ha et hjem for enslige mindreårige asylsøkere. Privatpersoner i området hadde gått sammen om å kjøpe det aktuelle huset for å slippe. Gjett hvor jeg sto i den saken.

Det tok ikke mange minuttene før noen hadde googlet frem og postet alle opplysninger om meg han fant, sammen med dårlig skjult hersketeknikk. Dette kan du ikke noe om, lille pike. Du er folkeregistrert i Enebakk, du har sikkert aldri sett en utlending engang. Epost-tråden med svar på innlegget mitt vokste og vokste. Det ble ikke noe bedre. Jeg klarte ikke å poste det krasse svaret jeg hadde formulert i hodet der jeg påpekte at jeg hadde bodd på Oslo Øst hele mitt voksne liv. Etter å ha lest de første ti-tolv kommentarene klarte jeg ikke å åpne e-posten lenger. Det som gjorde utslaget var en voksen dame som sa seg enig med de groveste kommentatorene.

Å se sin egen adresse, alder og telefonnummer i en diskusjonstråd på et nettsted som skal være moderert. Trygt. Hvor alle skal kunne føle seg velkommen til å dele meningene sine.

Jeg har aldri vært så redd før. Følt meg så naken. Så innmari liten og ubeskyttet. Det er en helt annen følelse enn å være redd konkrete ting. Brann. Bilulykke. Kreft. Mørket. Å vite at noen jeg kanskje hadde likt om jeg møtte de under andre omstendigheter har dette mørket inne i seg. Hvor de ikke tåler å bli motsagt av en som meg. Hvor alt sinnet bobler til overflaten og viser seg som et stort og stygt sjømonster du aldri kan drepe. Alt de føler er feil med verden, med Norge, med samfunnet, med livet sitt. Stappet inn i sin helt personlige Moby Dick, klar til å bite. Fordi jeg er yngre enn dem og har innovertiss.

Om fravær av redsel er å være tøff, så er jeg definitivt ikke i den kategorien. Jeg kan være stor i kjeften, jeg kan være ærlig. Jeg forventer ærlighet tilbake. Jeg liker å tro at jeg har en mer enn gjennomsnittlig stor dose selvinnsikt og selvironi. Jeg er ikke usårlig. Jeg tenker lenge på hver lille negative bemerkning, snur og vender på den til jeg vet om det er noe jeg kan forandre uten å gå på tvers av den jeg er. Jeg har klare meninger, men liker ikke å lufte de til jeg er sikker på at jeg i det minste har en grunnleggende forståelse av hva jeg snakker om. Alle disse tingene definerer meg. Hvorfor skal da den eneste opplysningen om meg som teller, være at jeg er jente? Hvorfor skal det være nødvendig å gro tykkere hud, bli mer kynisk og uredd?

I de fleste diskusjoner om menn vs kvinner får man uunngåelig argumentene snudd mot seg. Menn har det på samme måte. Kvinner er like ille som menn. Min erfaring med kjønnsroller på nett er at menn slutter rekkene og angriper kvinner. Kvinner angriper derimot andre kvinner (ta en titt på hvilket som helst mamma/hobbyforum). Jeg sier ikke at vi ikke kan være slemme mot menn. Jenter har en egen evne til å snakke nedsettende om gutter når de samles. Mye er ubetenksomhet, noe er rett og slett slemt.  Men det går en grense.

Hvis vi skal være pålagt å oppgi navnet vårt i enhver krok av internett, hvis all anonymitet ble borte, ville det blitt bedre? Ville det tvunget slike menn til å akseptere at vi har meninger vi også, at det ikke nytter å true oss til stillhet? Eller ville det fortsatt på samme måte; at bare den andelen damer som enten tør å ta konsekvensene eller sier seg enig med mennene kan delta? For er det én ting mange menn virker å bry seg lite om, så er det hvorvidt de er anonyme eller ei når de ubekymret hersker seg til enevelde i et kommentarfelt.

Det finnes selvsagt variasjoner hos begge kjønn, men sånn jevnt over er menn fysisk sterkere enn kvinner. Trusler ringer dypere og sannere når man vet det er en mann i andre enden. Når man er singel og bor alene eller sammen med ei venninne. Når man er vant med å gå alene hjem fra byen og aldri har bekymret seg for vold eller voldtekt fordi det er ikke sånn man har lært at menn er. Alle personlige erfaringer tilsier at menn er litt mer uforståelige versjoner av oss selv. Men aldri skumle. Aldri slemme. Aldri truende. Helt til man møter dem i et kommentarfelt en tirsdag formiddag.

Advertisements