I det siste har noen av mine single venner pratet så mye om sukker.no at jeg begynte å drømme om det om natten. Såpass mye at det kan kalles suggesjon og i verste fall hjernevask. Og som de fleste andre lettpåvirkelige mennesker, så klarte jeg ikke å stå imot presset. Så etter at ei venninne påsto at man får bedre selvtillit av at folk legger igjen kleine meldinger i innboksen din på en nettside som kun er laget for å vurdere potensielle partnere, ja så registrerte jeg meg. Det kan være at hun brukte ord som skal og slår i samme setning.

Jeg fylte ut relasjonsprofilen da jeg egentlig skulle ha lagt meg til å sove og da jeg våknet, hadde jeg allerede fått en melding i innboksen. Av en mann på 52. … Inget bilde, ingen ekstra info. Eneste infoen han fikk var at jeg var et hunkjønn på 28 som har en viss andel like svar på en generisk undersøkelse som ikke sier noe om hvordan jeg egentlig er. Ja, jeg kjente selvtillitten øke kraftig der.

Det jeg egentlig skulle gjøre i dag, var å legge til et bilde og fylle ut profilen litt mer. Så jeg gjorde det eneste mulige; jeg surfet på mulige partere og kom hit etterpå for å påpeke problemene mine med såkalt nettdating.

#1  De som tror at facebook er et eneste stort mylder av folk som vil vise seg frem og skryte av sitt perfekte liv, sine perfekte barn og alle de vakre bildene de tar ved enhver anledning, har tydeligvis ikke tilbragt mange timene på et nettdating-sted (og hvem kan klandre dem). Ja, du slipper skrytet fra de nyetablerte kjernefamiliene, men du får et annet istedet. Her er det om å gjøre å vise frem bilder av en selv på de mest eksotiske stedene og i de kuleste situasjonene. Det hjelper ikke at det er et noenlunde flatterende og fint bilde av deg om det ikke er fra den kinesiske mur eller i en mongolesisk fjellandsby hvor du samtidig gjør veldedig arbeid. Sitter du lett henslengt i en park skal den parken helst være sentral i en helt annen by enn Oslo.

#2  Alle er så jævlig glad i å reise og oppleve nye ting. Du skal være bra dum for å ikke ha fått det med deg av alle bildebevisene (hvor det gjerne er info om hvor bildet er tatt under), men enda skal det ettertrykkelig påpekes i profilteksten også. De aller fleste liker å dra på ferie, men hvor mange ferier har du tid/penger/ork til i løpet av et år? Om du bruker halve profilen din til å skryte av feriene dine når du har en til to i året, hva i all verden gjør du resten av tiden? Samler navlelo? Maser om feriene dine og viser frem bilder? Mormor og bestefar gjør nemlig det, men de reiser mange ganger i året. Og de er 70 år. (Hvilket bare er 18 år eldre enn mannen som sendte meg mail. Jeg bare sier det.)

#3  Det er omtrent umulig å skille folk fra hverandre. Jada, alle kappes om å skryte av sine gode sider. De er alle aktive, trener, elsker å lage ny mat og såklart være ute i skog og mark om man ikke skal på ferie. Det er klin umulig å skille en skjortegutt fra Bærum fra en bonde fra Sørum om de ikke har veldig beskrivende bilder. Alle fakta du kan fylle ut har få valg og vidt forskjellige mennesker kan fint ha fylt ut akkurat de samme tingene. Hvor er søkefunksjonen for å finne nerdete gutter som har sett Firefly mer enn én gang og som ville satt pris på en hjemmelaget lue med supermario på? Eller som skjønner at det ikke er en skrivefeil om jeg skriver siriusly?

#4  En fellesnevner jeg har sett hos de fleste jeg har vært innom, er at drømmedama skal ha humor og like å le. Legg merke til den åpenbare som mangler der. Drømmedama trenger ikke å være morsom selv, så lenge hun ler av morsomhetene dine. Jeg skal love deg at jeg ler av deg, men på helt feil grunnlag.

Jeg har da altså ikke lagt ut bilde enda. Bilde betyr at folk kan kjenne meg igjen, og at det blir offisielt; jeg har en sukker-profil. Vil jeg egentlig det? Ikke har jeg tekst som forteller mer om meg enn de faste hurtigfakta heller. For hva skal jeg skrive? Skal jeg surfe flere profiler og se hva de skriver så jeg kan være like generisk og innbydende for alle som tar en titt? Uten bilde føler jeg meg mer beskyttet. Nå kan jeg bare le av de fire(!) som allerede har skrevet en melding. Fire, hvorav to er over 50. Hva tror de egentlig? At om man er desperat nok til å registrere seg på et nettdatingsted, så er man desperat nok til å ta en fyr som
1. er nærmere mormor og bestefar i alder enn meg selv
2. er eldre enn mamma og pappa
3. såvidt kan skrive nok til å gjøre seg forstått?

Seriøst. Over ti feil i én setning og du tror jeg skal bli sjarmert i senk?

Det er dette som gjør meg enda mer klar for å liste opp alle feilene mine. Huke av på ‘bælfeit’, skrive at jeg ikke tjener noe som helst og forventer at han skal underholde meg både i forholdet og etter. Bruke et manipulert bilde med grilldress som profilbilde hvor jeg viser fingeren og har mat mellom tenna.

Nei, kanskje ikke. Men det er så mye jeg vil si om meg selv som virkelig viser hvem jeg er, som bare ikke gjøres. Og vil jeg egentlig møte noen over nettdating? Det er nå en ting å innrømme at man møtte kjæresten sin på nett, en annen ting er å faktisk være tøff nok til å møte noen som helst. Jeg henger mye på internett (så mye at det er listet opp som en av de fem største interessene mine på sukker. Litt ærlig får man være) og har med årene blitt kjent med ganske mange. Jeg har møtt mange gjennom internett som senere har blitt noen av mine beste venner, eller jeg har blitt bedre kjent med eksisterende venner gjennom internett. Men dette har vært gjennom darkdate, dagbøker, IRC, facebook og blogger, aldri direkte sjekkesteder. De har jeg skydd som pesten og gjort narr av så ofte som mulig, for så grei er jeg. Ikke nok med at jeg er sjenert overfor nye mennesker når jeg har trygge kjente rundt meg, men når jeg må møte noen jeg aldri har sett før, alene, og som allerede har gjort seg opp meninger om meg? Haha, det kan du tro.

Jeg sliter nok med å møte nye folk når det kun er vennskap på bordet. Jada, jeg er litt over gjennomsnittet redd for mennesker, særlig de som skal mene noe om meg. Dessuten er jeg fortsatt så naiv at jeg ikke skjønner når noen er interessert og ikke bare liker meg fordi jeg er ufrivillig morsom eller relativt smart. Åh, så koselig, en smart og hyggelig fyr som vil snakke med meg utvikler seg fort til HVA ER DET DU VIL MEG?! om noen viser mer interesse. Og om de skulle spørre om å møtes, så blir jeg stummere enn en østers. Til de jeg har behandlet på denne måten; Unnskyld. Til å være så redd for avvisning selv, er jeg grusomt dårlig på å avvise andre på en pen måte. Jeg tror det kommer av at jeg ikke skjønner at noen kan være interessert, jeg kobler det bare ikke.

Nå skulle man nesten tro at jeg aldri har hatt en kjæreste, men jeg har faktisk klart å beholde alle nevrosene mine til tross for at jeg både har hatt sex og opptil flere kjærester. Problemet er nok at jeg trives såpass godt alene at jeg heller er singel enn å utfordre meg selv og kvitte meg med de verste særhetene som hindrer meg i sosiale settinger.

Så konklusjonen min blir nok at jeg bare har godt av dette. Jeg vet ikke om jeg skal skrive alle tingene jeg har røpet her, men

Jeg er en sexylubben jente på 28 år med fremskreden sosial angst, sjenert til det ekstreme uten frivillige støttekontakter rundt meg og nevroser nok til å fylle en hel bygård. Emosjonell alder ligger på rundt tjue, men tar igjen ved å like kamfer, sukkerbit i kaffen og strikkekafé med venner.

…det funker kanskje ikke helt å være totalt ærlig? Jeg skal prøve på en mellomting, men jeg lover ikkeno. Også var det dette med bilde da. Jeg gikk gjennom bildene mine på facebook og må si jeg er imponert over hvor lite bildevennlig det går an å bli. Ikke bare er det umulig å finne et bilde hvor jeg ikke er på byen eller på fest, men jeg har en alvorlig fremskreden og uhelbredelig foto-tourettes. Jeg er ikke sikker, men jeg tror kanskje bilder som dette ikke sjarmerer noen som helst (om man ser bort fra menn >50);

…eller hva tror du? Følg med i neste episode.

Advertisements