Noen ganger, når familen vår først er samlet lurer jeg på hvorfor det ikke skjer oftere. Jeg kan lene meg tilbake og titte på folkene rundt bordet, lytte til samtalene og lure på hvorfor det skal være så vanskelig å samles oftere. De fleste kommer godt overens når vi først treffes og folk snakker med de som de ikke er i slekt med selv like mye som de skravler med folkene de ser oftest.

Som dere skjønner, så har det nettopp vært en slik begivenhet. Pappa fylte femti år i går, og hele helgen har vært viet organisert kaos av matlaging, tilberedning, rydding, pynting, familie, god mat og drikke og sist, men absolutt ikke minst, restespising og avslapping i fellesskap med de nærmeste i dag.

Men det er på slutten av kvelden eller dagen etter jeg husker hvorfor jeg ikke frivillig treffer så store deler av familien min så ofte som jeg tror jeg ønsker. Det er slitsomt, på grensen til utmattende å møte så mange av de nære man ikke valgte selv på én gang. Misforstå meg rett, jeg liker de alle sammen. Vi er alle utrolig forskjellige, men deler fortsatt masse særheter og humor. Den eldste var over sytti og den yngste tre måneder (om man ikke teller med h*n på -4 mnd i lillesøsters mage. Iiih, tenk at lille jenta mi skal bli mamma. Okei, hun er ikke så lita lenger, men dere vet hva jeg mener). Det vil si at vi nesten var fire generasjoner samlet ved bordet. Det fine med familie er at man ikke trenger å være høflig, man kan snakke om ting man ikke hadde tatt opp sammen med andre mennesker. Det er ekte, både det positive og det negative. Man kjenner de på godt og vondt, har det samme referansegrunnlaget og mange av de quirks-ene vennene mine mener jeg har er noe jeg deler med disse menneskene.

Så hva skal jeg frem til? Til tross for hva jeg måtte finne på å si om familien og slekten min når de ikke er der, så er jeg glad i dem og takknemlig over at de finnes.  Selv om jeg mang en gang har tenkt på hvor annerledes jeg føler meg i forhold til de andre, at de er milevis unna idealet og det jeg hadde ønsket meg av slekt om jeg fikk velge, så tror jeg de passer bedre til meg enn jeg tror. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har vært trist over at jeg bor så langt unna og ikke er en del av den harde kjernen, at jeg er den som sitter utenfor og titter inn, den som ingen forstår seg på. Helt fra jeg lærte meg å lese har jeg vært den som har sittet i et hjørne med nesa i en bok når vi har vært i familiebursdager og på andre merkedager. Det har blitt en godtatt særhet de ler godmodig av, ikke noe de synes er frekt eller upassende.  De senere årene har jeg vært den som har sittet ute i allslags vær med en bok eller laptopen og når jeg først har sittet sammen med de er jeg den som gjerne trekker meg tilbake fra samtalen og sitter med strikketøyet. I går var jeg den som skiftet fra pentøy til tights, ullsokker, topp og cardigan utpå kvelden og satt med vinglasset og strikketøyet mens de som ikke allerede hadde dratt hjem begynte å bli påseilet.

Så tenker jeg mer over det og kommer på at jeg er minst like forskjellig fra vennene mine også. Men når man dyrker selvstendig tenkning, interesser og ikke vil være en klone eller sau, hvorfor skal man da i tillegg føle det som noe vondt å ikke være lik andre?  Kanskje jeg ikke kan ha det ene uten å ha det andre. Kanskje det er prisen for å vokse, at man ikke vokser sammen, men parallelt og noen ganger fra hverandre? Ingenting kan stå stille, selv så ofte man kunne ønske det.

Dette ble mye mer melankolsk og nært enn det som var utgangspunktet. Jeg sitter utendørs med pledd, mariusgenser, pulsvarmere, fingerløse vanter (alle tre selvstrikket forøvrig), en røyk og musikk på ørene mens resten av familien (dvs mamma, pappa og hundene; lillebror er ute med venner, lillesøster og samboer har dratt hjem) sitter inne i varmen og ser på TV. Når jeg nå går inn vil jeg sitte for meg selv i sofaen som ikke står i TV-kroken og se på serier på laptopen mens jeg strikker, som så ofte når jeg er på besøk. Kjenne at jeg hører til et sted, selv om jeg ikke er lik. Vite at selv om jeg ikke nødvendigvis har så god kontakt med slekta hele tiden, så er jeg flink til å komme hjem til de nærmeste. Fordi det er det jeg liker best med å være på besøk hjemme; det å være alene. Sammen.

Advertisements