Det er vanskelig å starte et sted. Vanskelig å vite hva man skal skrive om. Skal jeg fortsette dagbokblogging, ha en ren strikkeblogg eller gjøre det som er mest utbredt i min aldersgruppe; bruke bloggen til å vise hvor smart jeg er? Ingen av delene frister stort. Jeg føler meg ferdig med dagbokskriving etter årevis hvor jeg brukte timer hver dag på å pleie nettvennskap, lese deres blogger og skrive min egen. En strikkeblogg forutsetter at man er over gjennomsnittet god til å strikke og helst at man har et godt kamera man kan ta skrytebilder med. Ikke eier jeg noe bedre enn et gjennomsnittlig mobilkamera og et kompaktkamera som har gjemt seg for øyeblikket, og jeg strikker for sakte og kjedelige ting til at jeg ser poenget. Og så til det siste alternativet:

Blogging om  politikk, aktuelle saker og sine meninger om disse. Jeg anser meg selv som over gjennomsnittet intelligent uten å føle at jeg overdriver (hei, jeg kan skrive tilnærmet korrekt norsk. Bare det overkvalifiserer meg). Jeg har meninger om det meste og vet litt om masse forskjellig. Men, jeg er ikke særlig aktuell. Jeg er en profesjonell prokrastinerer og mistenker at jeg burde vært født i et land hvor de ikke tar klokka så nøye. Nyhetene interesserer meg, men jeg har ikke behov for å vite det først. Jeg saumfarer ikke nettavisene når jeg står opp, for så å tvitre noe klokt og vittig om dagens nyheter mens jeg krysser fingrene for at jeg er først ute med mitt synspunkt for dagen. Nei, som oftest kommer mine meninger litt ute i uka, når andre har mistet interessen. Da har jeg kanskje rotet meg til å lese den linken som så så interessant ut på twitter at jeg åpnet den i en ny tab for så å unngå den i et par dager.

En annen ting er at debattinnlegg-blogger gjerne krever endel research. Det er litt ironisk at en som har researcher på topp fem-lista over drømmejobber ikke orker tanken på å måtte gjøre det for seg selv, men jeg har aldri påstått at jeg ikke er selvmotsigende. Jeg leser flere gode og noen fremragende slike blogger og det har fått meg til å skjønne at om jeg ikke klarer å nå deres nivå, så lar jeg heller være. Kanskje feigt, men that’s how I roll.

Det begynner å bli en god stund siden jeg skrev noe mer enn facebook-kommentarer, twittermeldinger eller skravlet på irc. Jeg føler at jeg har mistet stemmen min, tonen og formuleringene som var en del av meg er borte. Om ikke borte, så godt gjemt. Det er ikke som å sykle. Å sykle er ikke som å sykle heller, for den saks skyld. Har du prøvd å sykle igjen etter mange års fravær? Det er ganske klønete og vinglete i starten. Falle kan man også fint klare, enda så stø og flink man var før. Så poenget mitt er vel egentlig; bær over med meg.
Jeg må øve meg for å bli bedre. Derfor vil det være litt av alt her til jeg finner ut hva jeg vil, hvor jeg vil. Mitt første mål er kun å skrive, uansett hva det skulle være om. Resten kommer forhåpentligvis av seg selv etterhvert.

Reklamer