Title (optional)

Stikkord

, , ,

Jeg er ikke død. Jeg har ikke vært i en horribel ulykke. Jeg har ikke blitt tatt til fange, låst inn i en kjeller eller mistet internettilgangen. Jeg har heller ikke glemt at jeg har en blogg. Ikke har jeg noen gode unnskyldninger eller lovnader om å forbedre meg.

Jeg er bare så himla mye bedre til å formulere det jeg vil si når jeg sitter for meg selv, langt unna et keyboard. Og den fine notatblokken formet som en kassett? Aldri i nærheten når jeg trenger den. Synd dere ikke har en direktekanal til hjernen min, så dere får aldri vite hvor smart og dyp jeg er.  Eller hvor ydmyk jeg kan være.

Reklame

Over til noe helt annet

Stikkord

Jeg heter Renathe. De fleste av dere som leser her kjenner meg i virkeligheten, eller kjenner meg såpass godt over internett at dere har meg på facebook og vet dermed hele navnet mitt. Jeg skjuler det ikke, men jeg vil heller ikke gjøre det lettere å finne frem til. Ved å skrive mest om meg selv, være utleverende og selvironisk regner jeg med at det jeg skriver om andre ikke stikker like dypt. Man tar ikke folk som innrømmer så mye negativt om seg selv alvorlig.

Men på andre steder av internetten er jeg forsiktigere. I forum. På nrk sine sider. I andres blogger. Jeg poster ikke kommentarer under fullt navn. Jeg deler ikke meningene mine om kontroversielle temaer. Jeg skriver ofte under med mannlige eller kjønnsnøytrale navn om jeg absolutt må skrive hva jeg mener. Når jeg ser diskusjoner om bruk av fullt navn på internett tenker jeg at det ikke er overraskende at det er flest menn som snakker høyest. De fleste er pro. Jeg ser fordelene, for all del. Men jeg tror også at en mann aldri kan sette seg fullstendig inn i hvor jævla skummelt det kan være.

Jeg innser selvfølgelig at ved å skive dette, kan jeg provosere frem det jeg så lenge har gjort mitt beste for å unngå. Det er visse temaer man som hunkjønn burde sky som pesten i offentligheten eller på nett om man ikke har elefanthud og gullfiskhukommelse. Dette er absolutt ett av de. Jeg har tenkt på det lenge og lagt det vekk igjen og igjen. Skriv om noe morsomt. Noe ingen kan ta seg nær av. Prøv heller å være kreativ. Nøytral. Du har venner du kan lufte meningene dine til.

Helt til jeg tidligere i kveld leste dette. Om du mener hun er helt på jordet kan du ta en titt i kommentarfeltet under artikkelen.

Derfor kommenterer jeg aldri under fullt navn. Eller lufter meningene mine i en debatt hvor jeg kanskje ender opp med å motsi en mann. Som er eldre enn meg. Som vil sette meg på plass. Som googler hvor jeg bor og hvor gammel jeg er. Som bruker alle de styggeste triksene i boka for å få meg til å føle meg liten og utrygg. Fordi det skjer Hver. Jævla. Gang.

Skal jeg virkelig tie for å unngå slike tilbakemeldinger? Skal jeg alltid overveie hva jeg skriver, ikke bare for å unngå direkte feil og ikke unødvendig såre noen, men for å være sikker på at jeg får gå i fred? For å slippe nedlatende hersketeknikk, dårlig skjulte trusler og en mobb av menn som ser det som sin oppgave å fortelle meg hvor feil jeg tar og trykke meg ned?

Jeg sier ikke at dette gjelder alle av det motsatte kjønn. Selvsagt ikke. Jeg elsker menn. Skjegg. Bamseklemmer. Grove stemmer som aldri klarer å hviske. Mannehender. Gutter som beskytter søstrene sine. Menn som triller barnevogn. Menn som ikke kan lage mat. Menn som lager mat til meg. Jeg sier ikke at jeg forstår meg på gutter. Hvordan menn ser ut til å beholde samme buksestørrelse uansett hvor stor ølmage de får. Hvorfor de aldri skjønner at vi liker akkurat dem.  Jeg er heldig. Halvparten av de jeg er glad i er hankjønn. Ingen av dem har noen gang fått meg til å føle meg liten på den vonde måten.

Så hvordan kan internett være fullt av dem?

Jeg husker første gang jeg deltok i en debatt på nett under fullt navn som om det var i går. Den handlet om hvorvidt et boligområde burde ha et hjem for enslige mindreårige asylsøkere. Privatpersoner i området hadde gått sammen om å kjøpe det aktuelle huset for å slippe. Gjett hvor jeg sto i den saken.

Det tok ikke mange minuttene før noen hadde googlet frem og postet alle opplysninger om meg han fant, sammen med dårlig skjult hersketeknikk. Dette kan du ikke noe om, lille pike. Du er folkeregistrert i Enebakk, du har sikkert aldri sett en utlending engang. Epost-tråden med svar på innlegget mitt vokste og vokste. Det ble ikke noe bedre. Jeg klarte ikke å poste det krasse svaret jeg hadde formulert i hodet der jeg påpekte at jeg hadde bodd på Oslo Øst hele mitt voksne liv. Etter å ha lest de første ti-tolv kommentarene klarte jeg ikke å åpne e-posten lenger. Det som gjorde utslaget var en voksen dame som sa seg enig med de groveste kommentatorene.

Å se sin egen adresse, alder og telefonnummer i en diskusjonstråd på et nettsted som skal være moderert. Trygt. Hvor alle skal kunne føle seg velkommen til å dele meningene sine.

Jeg har aldri vært så redd før. Følt meg så naken. Så innmari liten og ubeskyttet. Det er en helt annen følelse enn å være redd konkrete ting. Brann. Bilulykke. Kreft. Mørket. Å vite at noen jeg kanskje hadde likt om jeg møtte de under andre omstendigheter har dette mørket inne i seg. Hvor de ikke tåler å bli motsagt av en som meg. Hvor alt sinnet bobler til overflaten og viser seg som et stort og stygt sjømonster du aldri kan drepe. Alt de føler er feil med verden, med Norge, med samfunnet, med livet sitt. Stappet inn i sin helt personlige Moby Dick, klar til å bite. Fordi jeg er yngre enn dem og har innovertiss.

Om fravær av redsel er å være tøff, så er jeg definitivt ikke i den kategorien. Jeg kan være stor i kjeften, jeg kan være ærlig. Jeg forventer ærlighet tilbake. Jeg liker å tro at jeg har en mer enn gjennomsnittlig stor dose selvinnsikt og selvironi. Jeg er ikke usårlig. Jeg tenker lenge på hver lille negative bemerkning, snur og vender på den til jeg vet om det er noe jeg kan forandre uten å gå på tvers av den jeg er. Jeg har klare meninger, men liker ikke å lufte de til jeg er sikker på at jeg i det minste har en grunnleggende forståelse av hva jeg snakker om. Alle disse tingene definerer meg. Hvorfor skal da den eneste opplysningen om meg som teller, være at jeg er jente? Hvorfor skal det være nødvendig å gro tykkere hud, bli mer kynisk og uredd?

I de fleste diskusjoner om menn vs kvinner får man uunngåelig argumentene snudd mot seg. Menn har det på samme måte. Kvinner er like ille som menn. Min erfaring med kjønnsroller på nett er at menn slutter rekkene og angriper kvinner. Kvinner angriper derimot andre kvinner (ta en titt på hvilket som helst mamma/hobbyforum). Jeg sier ikke at vi ikke kan være slemme mot menn. Jenter har en egen evne til å snakke nedsettende om gutter når de samles. Mye er ubetenksomhet, noe er rett og slett slemt.  Men det går en grense.

Hvis vi skal være pålagt å oppgi navnet vårt i enhver krok av internett, hvis all anonymitet ble borte, ville det blitt bedre? Ville det tvunget slike menn til å akseptere at vi har meninger vi også, at det ikke nytter å true oss til stillhet? Eller ville det fortsatt på samme måte; at bare den andelen damer som enten tør å ta konsekvensene eller sier seg enig med mennene kan delta? For er det én ting mange menn virker å bry seg lite om, så er det hvorvidt de er anonyme eller ei når de ubekymret hersker seg til enevelde i et kommentarfelt.

Det finnes selvsagt variasjoner hos begge kjønn, men sånn jevnt over er menn fysisk sterkere enn kvinner. Trusler ringer dypere og sannere når man vet det er en mann i andre enden. Når man er singel og bor alene eller sammen med ei venninne. Når man er vant med å gå alene hjem fra byen og aldri har bekymret seg for vold eller voldtekt fordi det er ikke sånn man har lært at menn er. Alle personlige erfaringer tilsier at menn er litt mer uforståelige versjoner av oss selv. Men aldri skumle. Aldri slemme. Aldri truende. Helt til man møter dem i et kommentarfelt en tirsdag formiddag.

Irritasjonsmomenter

Stikkord

Det er en god del ting folk flest gjør som irriterer vettet av meg. Jeg vet det er naturlige fenomener og at jeg burde heve meg over det. Men så høy er jeg ikke og det er nå sånn at det man ikke burde tenke på er det som sitter best. For å tenke på noe annet må jeg bli ferdig med det, få det ut. Så da skal jeg skrive om folk som irriterer meg. Ikke at du er en av dem, nei nei. Men du vet. De andre.

#1
Første punkt er, og har vært en god stund, de folkene som kommer med de samme kommentarene hver eneste høst om hvor tidlig jula kommer i butikkene og den kommer jo bare tidligere for hvert år som går! Nei. Bare …nei. Hører du ikke hvor dumt det høres ut? Husker du ikke september og oktober i fjor da du spøy ut de samme kommentarene? Til kassadamen, over en kaffe, til naboen, på jobb. Du satt sikkert og beklaget deg høylytt over dette til en bekjent på stappfull kollektivtrafikk, som satt og vred på seg og som ønsket seg tre kjønnssykdommer og en uke med innstilte avganger heller enn å sitte der og høre på deg for så å smile unnskyldende til alle de andre passasjerene. Om jula kom litt tidligere for hvert år, og har gjort det siden du begynte å klage sånn rundt åtti-tallet en gang, så ville julevarene ha kommet i midten av april innen nå. Og selv da ville det bare ha forskjøvet seg 6 dager tidligere for hvert år.

#2
Over til en helt annen gruppe mennesker, nemlig overforbrukerne av TL;DR. Til dere som kanskje eller kanskje ikke følte dere truffet av det tidligere punktet, så betyr dette Too long; didn’t read. Det startet kanskje som en grei måte å fortelle andre som er fast inventar på internett at de fint kunne kutte ned og finjustere innholdet sitt litt. (Dette innlegget er et godt eksempel på hvor det er lov å bruke TL;DR. Men bare om jeg spør om tilbakemelding, jævler!) Men når du begynner å kommentere det på alt mulig som er lenger enn en ingress, så er det ikke lenger den du skriver det til som har et problem, men du.

Om du er så vant med å få opplysninger fra internett uten å bruke mer enn null komma to minutter på å finne det ut, ved å konstant lese tweets og forkortet informasjon, hvordan opprettholder du evnen til å konsentrere deg lenge av gangen? Dykke dypere i noe, finne ut mer, drømme deg bort? Hver gang jeg ser TL;DR så tenker jeg at der er det enda en showoff som er så skadet av informasjonsalderen at han ikke lenger klarer å lese en artikkel, for ikke å snakke om en bok. Og hvorfor skal du på død og liv fortelle folk at du ikke klarer å lese mer enn 140 tegn av gangen? Selv i kommentarfelt, hvor de klart og tydelig har satt av plass til folk som har lyst å drite seg ut, så dukker dere villig opp.

Bare for å sammenligne dere med noen, så kan jeg opplyse om at de aller fleste twilight-elskende hysteriske tenåringer og twilight-moms på 40+ som er opphengt i Jacob (jeg tror de ser Mrs Robinson i speilet. De burde heller ta en titt på Øygarden) har lest 2 458 sider mer eller mindre sammenhengende tekst. Sannsynligvis flere ganger. Jeg har møtt en fjerdeklassing som leste Hobbiten (305 sider) da han var sju, Ringenes Herre (1 036) da han var åtte og holdt på med Silmarillion (384) på dansk som ni-åring. Andre barneskoleelever har lest alle 3 407 sidene av Harry Potter. Men du? Du klarer ikke å lese til bunnen av nettsiden om det betyr at du må scrolle. Gratulerer.

#3
Tredje og siste punkt for denne gang er dere som kommer til å bli fryktelig irriterende fremover. Dere vet hvem dere er. Dere har sannsynligvis allerede begynt så smått. Jeg snakker selvsagt om dere som klager over været. Hele-jævla-tida. Dere klager på sommeren også, men da kan jeg som regel legge igjen laptopen på rommet mitt og vende det døve øret til. Men om høsten og vinteren? Man slipper jo ikke unna. Dere er overalt. På facebook. På twitter. På bussen. På kafébordet ved siden av. Ved mitt kafébord.

Jeg vet ikke hvilket steg de hoppet over da de forklarte deg om tingenes tilstand da du var ung. Om du hadde en spesielt dårlig O-fagslærer på grunnskolen. Om foreldrene dine svarte «meh!» på hvert spørsmål ved matbordet. Men det er nå en gang slik at vi har årstider i dette landet. Jeg veit, dere får klage til Jens, jeg hadde ikke noe med det å gjøre. Men i hvert fall, det er helt normalt at temperaturen dropper utover høsten, for så å forårsake noe som gjør dere mer rabiate enn en horde tenåringsjenter som oppdager at den siste Justin Bieber-billetten er utenfor rekkevidde: Snø. Herregud, dere har fått meg til å grue meg til den første snøen kommer. Jeg som elsker den første snøen.

Noen ganger har jeg lyst å be selv folk jeg liker om å bare flytte til Spania om været plager dem så innmari. Men så kommer jeg på at Spania er jo for de som stemmer FrP, mener at spanjoler skal lære seg norsk og synes den økonomiske situasjonen i landet er en ypperlig sjanse til å skaffe seg en billig feriebolig.

Så dere får bli her sammen med meg. Vi kan lage snøengler.

En litt lang ferie

Stikkord

Det er ikke som om jeg glemte at jeg hadde en blogg. Det er bare det at jeg hadde en idé om å begynne og skrive om noe annet enn meg selv. Det gikk kanskje ikke helt som planlagt. Kan man si.

Det er bare å innrømme det. Jeg klarer ikke å være en seriøs samfunnsdebattant som følger med i nyhetene (når er Dagsnytt igjen?) og skriver et innsiktsfullt blogginnlegg med snertne formuleringer og synspunkter ingen andre har tatt opp rett etter en sak har dukket opp i media. Jeg er og blir hun som får med seg en sak uka etterpå, når hun endelig tar seg tid til å lese den artikkelen noen tvittret om og hun samvittighetsfullt trykket stjerne på og dermed glemte helt. Nettaviser er noe andre poster linker til, ikke noe man frivillig oppsøker. Herregud, det skulle tatt seg ut.

Jeg leser aviser. Om man med aviser mener Dagbladet Magasinet som bestefar har spart på for meg siden han løser kryssordet bare masochister utsetter seg for.  Og jeg ser på TV. Om man med TV mener at man ser alle episodene av Folkeopplysningen på nett-tv dagen før siste episode fordi nå har det vært fryktelig mye debatt på twitter og facebook hvor jeg har sett like spørrende ut som Kristen Stewart når regissøren har spurt om hun kan legge litt mer følelser i det.

Men nei. Altså. Tilbake til det jeg kan best. Meg selv.

Note to self

Stikkord

Når man deler leilighet med mennesker som har ordentlige jobber og som bruker nettene sine til å sove fordi de skal tidlig opp dagen etter. Og disse menneskene har soverom på messaninen over stua. Om man ikke vil møte han søte sikkerhetsvakten som går den nattlige runden langs svalgangen utenfor inngangsdøra fordi man har fjernet makeupen og har synlige tegn på en hårfjerningstabbe (stikkord er rød hitlerbart og aldri igjen). Da er det ikke nødvendigvis en bedre idé å snike seg ut på balkongen for å ta kveldens siste røyk. Spesielt ikke når man skal inn igjen og innser idet dørhåndtaket nekter å røre seg at man faktisk må lukke balkongdøra også.

Døra man har en langvarig krig mot. Eller, lettere sagt: døra har valgt meg til sin erkefiende og bruker enhver anledning til å vise hvem som er sjefen.  Dørhåndtaket man må riste i og bruke krefter mot for å en gang for alle sette det på plass. Døra har (korrekt) antatt at jeg er det svakeste leddet i flokken og nøler ikke med å påpeke dette.

Noe som resulterte i at jeg sto i et kvarter og prøvde å overtale en jævla dør om å bli med meg inn uten protester. Man kan få dårlig selvtillit av mindre.

Og blåmerker i håndflatene.

Tanker i natten

Stikkord

Hvorfor er det nødvendigvis tristere at man sitter oppe hele natten alene, enn at man tilbringer den på byen? Hvor mange har ikke følt seg alene på byen, eller i hvert fall ganske trist? Her hjemme trenger jeg ikke å ransake hjernen etter normale samtaleemner, ingen ser rart på meg om jeg prater om ting de ikke bryr seg om (de slutter bare å høre etter). Dessuten kan jeg ha gnidd vekk maskaraen før klokka ti, spise ostepop uten å bekymre meg om ånden og se på Being Human, Firefly eller Doctor Who for hundrede gang iført stilongs. Jeg innser at dette ikke akkurat får mannfolkene til å stille seg i kø, men ærlig talt. Ser jeg ut som en fotballfrue?

Teller de kaloriene man spiser når mensmonsteret tvinger en til å fortære noe søtt, salt eller fett? Altså. Jeg har alltid ledd av disse jentene som alltid fabler om sjokolade i tide og utide. For en klisjé, alle jenter liker da ikke sjokolade. Nå ser det ut til at jeg må bite i det berømte sure eplet. Jeg har nemlig begynt å lengte etter denne O klissete heroin av godterihylla med en mistenkelig regelmessighet. Nærmere bestemt én gang i måneden. Og siden jeg er sta, så prøver jeg alle andre ting først, siden jeg ikke liker sjokolade. Dette fører til merkelige situasjoner. Som i går, hvor jeg ikke hadde noe snop i hus og endte opp med ostesmørbrød med altfor mye ost til kvelds. Klokka elleve. Og jeg lurte litt på om man kunne forsvare bruk av oboy og sukker på osten.

Hvorfor teller interesse fra gutter man ikke finner tiltrekkende så mye mindre enn interesse fra de vi liker? Dette har plaget meg lenge. Jeg vet at en negativ bemerkning vil brenne seg mer fast enn et kompliment, og den forstår jeg (personlig erfaring sier jeg bare). Men hvordan kan vi jenter bare avfeie komplimenter eller direkte interesse fra noen bare fordi vi ikke synes de er heite? Og har gutter det på en lignende måte, eller er det bare oss som er så skadet?

Er det unormalt å se på youtube-videoer om konapun når man ikke får sove? Eller knute-tutorials? Eller History of the BBC – 75 years of TV? Eller noen som hvisker på japansk? (Jeg ser ikke på sistnevnte, jeg er ikke dum heller. Da ville jeg jo sovnet. ASMR sier jeg bare.)

Hvorfor skal den ene som skriver en tilnærmet interessant melding på sukker.no se ut som The Joker? Bare uten sminken selvsagt, men med like creepy smil. Du vet en av dem som stirrer på deg på butikken, som du fint kan se for deg at dukker opp i portrommet ditt når du kommer hjem? Det hjelper ikke at man har noen like interesser når det ser ut som hans hovedgeskjeft er å sy sammen lærkostymet til sitt kvinnelige alter ego.

Hvordan har det seg at  jeg får flere følgere på twitter i periodene jeg ikke har noe å dele, mens de faller fra en etter en når jeg begynner å skrive noe igjen? Skal jenter holde munn og se pene ut på twitter også nå plutselig?

Er det stygt å ta screen shots av de mest underholdende folkene på sukker? Seriøst, jeg har ikke ledd så mye på lenge, som da jeg satt hele kvelden og leste på oppslagstavlen der inne. Jeg er klar over at det er for at man skal finne seg en partner, men den siden er månedens underholdningsnettside for min del. Jeg vet ikke om det betyr at jeg har vært litt for mye hjemme alene i det siste, jeg er ikke den rette til å vurdere det. Men om man skal dømme etter søvnmønsteret mitt, er det kanskje på tide jeg begynner å komme meg ut. Om så bare for å teste hvordan det er å gå med bukse igjen.

Oppdatering

Jeg kan informere om at det tok tre uker før jeg tvang meg selv til å legge ut bilder av meg selv på sukkerprofilen. Ikke nok med det, men jeg postet teksten om meg selv for to dager siden.

Jeg vet jeg er over gjennomsnittet naiv og at jeg har fantasien i orden, men jeg ser ikke helt usannsynligheten i at drømmemannen skulle finne den geniale profilen min rett etter den var ferdig skrevet. Deretter skulle han eksklamere hvor fantastisk vittig jeg er, utbrodere om hvordan jeg er drømmedama og vil jeg være så snill og gifte meg med ham?

Ja, det vil jeg gjerne. Bare ring på du, så kommer jeg!

Renathe gjør ting hun ikke tør (eller i dette tilfellet vil), del 1: Nettdating

I det siste har noen av mine single venner pratet så mye om sukker.no at jeg begynte å drømme om det om natten. Såpass mye at det kan kalles suggesjon og i verste fall hjernevask. Og som de fleste andre lettpåvirkelige mennesker, så klarte jeg ikke å stå imot presset. Så etter at ei venninne påsto at man får bedre selvtillit av at folk legger igjen kleine meldinger i innboksen din på en nettside som kun er laget for å vurdere potensielle partnere, ja så registrerte jeg meg. Det kan være at hun brukte ord som skal og slår i samme setning.

Jeg fylte ut relasjonsprofilen da jeg egentlig skulle ha lagt meg til å sove og da jeg våknet, hadde jeg allerede fått en melding i innboksen. Av en mann på 52. … Inget bilde, ingen ekstra info. Eneste infoen han fikk var at jeg var et hunkjønn på 28 som har en viss andel like svar på en generisk undersøkelse som ikke sier noe om hvordan jeg egentlig er. Ja, jeg kjente selvtillitten øke kraftig der.

Det jeg egentlig skulle gjøre i dag, var å legge til et bilde og fylle ut profilen litt mer. Så jeg gjorde det eneste mulige; jeg surfet på mulige partere og kom hit etterpå for å påpeke problemene mine med såkalt nettdating.

#1  De som tror at facebook er et eneste stort mylder av folk som vil vise seg frem og skryte av sitt perfekte liv, sine perfekte barn og alle de vakre bildene de tar ved enhver anledning, har tydeligvis ikke tilbragt mange timene på et nettdating-sted (og hvem kan klandre dem). Ja, du slipper skrytet fra de nyetablerte kjernefamiliene, men du får et annet istedet. Her er det om å gjøre å vise frem bilder av en selv på de mest eksotiske stedene og i de kuleste situasjonene. Det hjelper ikke at det er et noenlunde flatterende og fint bilde av deg om det ikke er fra den kinesiske mur eller i en mongolesisk fjellandsby hvor du samtidig gjør veldedig arbeid. Sitter du lett henslengt i en park skal den parken helst være sentral i en helt annen by enn Oslo.

#2  Alle er så jævlig glad i å reise og oppleve nye ting. Du skal være bra dum for å ikke ha fått det med deg av alle bildebevisene (hvor det gjerne er info om hvor bildet er tatt under), men enda skal det ettertrykkelig påpekes i profilteksten også. De aller fleste liker å dra på ferie, men hvor mange ferier har du tid/penger/ork til i løpet av et år? Om du bruker halve profilen din til å skryte av feriene dine når du har en til to i året, hva i all verden gjør du resten av tiden? Samler navlelo? Maser om feriene dine og viser frem bilder? Mormor og bestefar gjør nemlig det, men de reiser mange ganger i året. Og de er 70 år. (Hvilket bare er 18 år eldre enn mannen som sendte meg mail. Jeg bare sier det.)

#3  Det er omtrent umulig å skille folk fra hverandre. Jada, alle kappes om å skryte av sine gode sider. De er alle aktive, trener, elsker å lage ny mat og såklart være ute i skog og mark om man ikke skal på ferie. Det er klin umulig å skille en skjortegutt fra Bærum fra en bonde fra Sørum om de ikke har veldig beskrivende bilder. Alle fakta du kan fylle ut har få valg og vidt forskjellige mennesker kan fint ha fylt ut akkurat de samme tingene. Hvor er søkefunksjonen for å finne nerdete gutter som har sett Firefly mer enn én gang og som ville satt pris på en hjemmelaget lue med supermario på? Eller som skjønner at det ikke er en skrivefeil om jeg skriver siriusly?

#4  En fellesnevner jeg har sett hos de fleste jeg har vært innom, er at drømmedama skal ha humor og like å le. Legg merke til den åpenbare som mangler der. Drømmedama trenger ikke å være morsom selv, så lenge hun ler av morsomhetene dine. Jeg skal love deg at jeg ler av deg, men på helt feil grunnlag.

Jeg har da altså ikke lagt ut bilde enda. Bilde betyr at folk kan kjenne meg igjen, og at det blir offisielt; jeg har en sukker-profil. Vil jeg egentlig det? Ikke har jeg tekst som forteller mer om meg enn de faste hurtigfakta heller. For hva skal jeg skrive? Skal jeg surfe flere profiler og se hva de skriver så jeg kan være like generisk og innbydende for alle som tar en titt? Uten bilde føler jeg meg mer beskyttet. Nå kan jeg bare le av de fire(!) som allerede har skrevet en melding. Fire, hvorav to er over 50. Hva tror de egentlig? At om man er desperat nok til å registrere seg på et nettdatingsted, så er man desperat nok til å ta en fyr som
1. er nærmere mormor og bestefar i alder enn meg selv
2. er eldre enn mamma og pappa
3. såvidt kan skrive nok til å gjøre seg forstått?

Seriøst. Over ti feil i én setning og du tror jeg skal bli sjarmert i senk?

Det er dette som gjør meg enda mer klar for å liste opp alle feilene mine. Huke av på ‘bælfeit’, skrive at jeg ikke tjener noe som helst og forventer at han skal underholde meg både i forholdet og etter. Bruke et manipulert bilde med grilldress som profilbilde hvor jeg viser fingeren og har mat mellom tenna.

Nei, kanskje ikke. Men det er så mye jeg vil si om meg selv som virkelig viser hvem jeg er, som bare ikke gjøres. Og vil jeg egentlig møte noen over nettdating? Det er nå en ting å innrømme at man møtte kjæresten sin på nett, en annen ting er å faktisk være tøff nok til å møte noen som helst. Jeg henger mye på internett (så mye at det er listet opp som en av de fem største interessene mine på sukker. Litt ærlig får man være) og har med årene blitt kjent med ganske mange. Jeg har møtt mange gjennom internett som senere har blitt noen av mine beste venner, eller jeg har blitt bedre kjent med eksisterende venner gjennom internett. Men dette har vært gjennom darkdate, dagbøker, IRC, facebook og blogger, aldri direkte sjekkesteder. De har jeg skydd som pesten og gjort narr av så ofte som mulig, for så grei er jeg. Ikke nok med at jeg er sjenert overfor nye mennesker når jeg har trygge kjente rundt meg, men når jeg må møte noen jeg aldri har sett før, alene, og som allerede har gjort seg opp meninger om meg? Haha, det kan du tro.

Jeg sliter nok med å møte nye folk når det kun er vennskap på bordet. Jada, jeg er litt over gjennomsnittet redd for mennesker, særlig de som skal mene noe om meg. Dessuten er jeg fortsatt så naiv at jeg ikke skjønner når noen er interessert og ikke bare liker meg fordi jeg er ufrivillig morsom eller relativt smart. Åh, så koselig, en smart og hyggelig fyr som vil snakke med meg utvikler seg fort til HVA ER DET DU VIL MEG?! om noen viser mer interesse. Og om de skulle spørre om å møtes, så blir jeg stummere enn en østers. Til de jeg har behandlet på denne måten; Unnskyld. Til å være så redd for avvisning selv, er jeg grusomt dårlig på å avvise andre på en pen måte. Jeg tror det kommer av at jeg ikke skjønner at noen kan være interessert, jeg kobler det bare ikke.

Nå skulle man nesten tro at jeg aldri har hatt en kjæreste, men jeg har faktisk klart å beholde alle nevrosene mine til tross for at jeg både har hatt sex og opptil flere kjærester. Problemet er nok at jeg trives såpass godt alene at jeg heller er singel enn å utfordre meg selv og kvitte meg med de verste særhetene som hindrer meg i sosiale settinger.

Så konklusjonen min blir nok at jeg bare har godt av dette. Jeg vet ikke om jeg skal skrive alle tingene jeg har røpet her, men

Jeg er en sexylubben jente på 28 år med fremskreden sosial angst, sjenert til det ekstreme uten frivillige støttekontakter rundt meg og nevroser nok til å fylle en hel bygård. Emosjonell alder ligger på rundt tjue, men tar igjen ved å like kamfer, sukkerbit i kaffen og strikkekafé med venner.

…det funker kanskje ikke helt å være totalt ærlig? Jeg skal prøve på en mellomting, men jeg lover ikkeno. Også var det dette med bilde da. Jeg gikk gjennom bildene mine på facebook og må si jeg er imponert over hvor lite bildevennlig det går an å bli. Ikke bare er det umulig å finne et bilde hvor jeg ikke er på byen eller på fest, men jeg har en alvorlig fremskreden og uhelbredelig foto-tourettes. Jeg er ikke sikker, men jeg tror kanskje bilder som dette ikke sjarmerer noen som helst (om man ser bort fra menn >50);

…eller hva tror du? Følg med i neste episode.

Familietid

Noen ganger, når familen vår først er samlet lurer jeg på hvorfor det ikke skjer oftere. Jeg kan lene meg tilbake og titte på folkene rundt bordet, lytte til samtalene og lure på hvorfor det skal være så vanskelig å samles oftere. De fleste kommer godt overens når vi først treffes og folk snakker med de som de ikke er i slekt med selv like mye som de skravler med folkene de ser oftest.

Som dere skjønner, så har det nettopp vært en slik begivenhet. Pappa fylte femti år i går, og hele helgen har vært viet organisert kaos av matlaging, tilberedning, rydding, pynting, familie, god mat og drikke og sist, men absolutt ikke minst, restespising og avslapping i fellesskap med de nærmeste i dag.

Men det er på slutten av kvelden eller dagen etter jeg husker hvorfor jeg ikke frivillig treffer så store deler av familien min så ofte som jeg tror jeg ønsker. Det er slitsomt, på grensen til utmattende å møte så mange av de nære man ikke valgte selv på én gang. Misforstå meg rett, jeg liker de alle sammen. Vi er alle utrolig forskjellige, men deler fortsatt masse særheter og humor. Den eldste var over sytti og den yngste tre måneder (om man ikke teller med h*n på -4 mnd i lillesøsters mage. Iiih, tenk at lille jenta mi skal bli mamma. Okei, hun er ikke så lita lenger, men dere vet hva jeg mener). Det vil si at vi nesten var fire generasjoner samlet ved bordet. Det fine med familie er at man ikke trenger å være høflig, man kan snakke om ting man ikke hadde tatt opp sammen med andre mennesker. Det er ekte, både det positive og det negative. Man kjenner de på godt og vondt, har det samme referansegrunnlaget og mange av de quirks-ene vennene mine mener jeg har er noe jeg deler med disse menneskene.

Så hva skal jeg frem til? Til tross for hva jeg måtte finne på å si om familien og slekten min når de ikke er der, så er jeg glad i dem og takknemlig over at de finnes.  Selv om jeg mang en gang har tenkt på hvor annerledes jeg føler meg i forhold til de andre, at de er milevis unna idealet og det jeg hadde ønsket meg av slekt om jeg fikk velge, så tror jeg de passer bedre til meg enn jeg tror. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har vært trist over at jeg bor så langt unna og ikke er en del av den harde kjernen, at jeg er den som sitter utenfor og titter inn, den som ingen forstår seg på. Helt fra jeg lærte meg å lese har jeg vært den som har sittet i et hjørne med nesa i en bok når vi har vært i familiebursdager og på andre merkedager. Det har blitt en godtatt særhet de ler godmodig av, ikke noe de synes er frekt eller upassende.  De senere årene har jeg vært den som har sittet ute i allslags vær med en bok eller laptopen og når jeg først har sittet sammen med de er jeg den som gjerne trekker meg tilbake fra samtalen og sitter med strikketøyet. I går var jeg den som skiftet fra pentøy til tights, ullsokker, topp og cardigan utpå kvelden og satt med vinglasset og strikketøyet mens de som ikke allerede hadde dratt hjem begynte å bli påseilet.

Så tenker jeg mer over det og kommer på at jeg er minst like forskjellig fra vennene mine også. Men når man dyrker selvstendig tenkning, interesser og ikke vil være en klone eller sau, hvorfor skal man da i tillegg føle det som noe vondt å ikke være lik andre?  Kanskje jeg ikke kan ha det ene uten å ha det andre. Kanskje det er prisen for å vokse, at man ikke vokser sammen, men parallelt og noen ganger fra hverandre? Ingenting kan stå stille, selv så ofte man kunne ønske det.

Dette ble mye mer melankolsk og nært enn det som var utgangspunktet. Jeg sitter utendørs med pledd, mariusgenser, pulsvarmere, fingerløse vanter (alle tre selvstrikket forøvrig), en røyk og musikk på ørene mens resten av familien (dvs mamma, pappa og hundene; lillebror er ute med venner, lillesøster og samboer har dratt hjem) sitter inne i varmen og ser på TV. Når jeg nå går inn vil jeg sitte for meg selv i sofaen som ikke står i TV-kroken og se på serier på laptopen mens jeg strikker, som så ofte når jeg er på besøk. Kjenne at jeg hører til et sted, selv om jeg ikke er lik. Vite at selv om jeg ikke nødvendigvis har så god kontakt med slekta hele tiden, så er jeg flink til å komme hjem til de nærmeste. Fordi det er det jeg liker best med å være på besøk hjemme; det å være alene. Sammen.